Dagbladet Magasinet
"SPOR"
02.11.2002
38,2° OM MORGENEN
Finn Skårderud
Dette er uvitenskapelige betraktninger om kroppstemperatur. Når jeg leser igjennom, ser jeg at det egentlig handler om det store sykefraværet.
DET VAR IKKE MENT SLIK. Jeg var i ferd med å kvalitetssikre legekofferten min. Jeg byttet ut gamle medisiner med nye, fersk antibiotika og adrenalin, og jeg fylte på med kanyler, øretuber og trespatler. Og jeg hadde fått meg nye termometre, det siste innen digitalt. De nye er påfallende upålitelige. Jeg testet nye mot gamle, i forskjellige av kroppens åpninger og tilgjengelige hulrom. Jeg har alltid sett på det som en av kroppens store fortrinn; at den har så mange utganger. Kroppen er åpen i alle ender, som et godt dikt. Mens jeg drev på, ble jeg økende opptatt av temperatur.
Finnes det en perfekt kroppstemperatur? Jeg tenker ikke å på 37º. Det er urgammelt nytt. Jeg tenker på en mer ajourført temperatur, en kroppstemperatur som er på høyden med den senmoderne tilstanden?
JA, DET GJØR DET. Temperaturen er 38,2º
Hvor het er det praktisk å være når livet er såpass hett? Vi lever jo ikke naturlige liv; er det da naturlig å ha normal kroppstemperatur? Finnes det en temperatur som er et bedre uttrykk for at kravene og forventningene er store, og som attpåtil har et snev av nytte?
Jeg tror at 38,2° er i nærheten av å være den perfekte temperaturen for nå-tilstanden. Langt fra alltid, men enkelte anstrengte ganger drømmer jeg om 38,2º. Tenk å finne frem til akkurat 38,2º, ikke mer og ikke mindre. Men mine dagdrømmer blir sjelden innfridd. Jeg er langt fra en slik temperaturartist. Dette er skrevet ut fra posisjonen 37,4º, altså passe kjølig, og kan således ikke avvises som feberfantasier. Men jeg kjenner andre som kan det.
IDEEN ER MEGET ENKEL. Ved kroppstemperatur 38,2º er man passe syk. Man er for syk til å gå på arbeid, men frisk nok til å ha en god dag i sengen. 38,2° er en presenning over hverdagen. Man er slett ikke døende, men litt ekstra i live. 38,2° varmer. Når man våkner med en slik temperatur, har man fått en gave. Man får noen timer til seg selv, som i utgangspunktet var tenkt til noe helt annet. Man har fått en bit av et moderne luksusgode: Fersk tid.
I tillegg kan man nyte tilfredsstillelsen av å være litt slått ut. Det er "noe galt", rent kroppslig, og dermed så vet jeg hvorfor det kjennes som om det er noe galt. Mitt ubehag, min uro, har fått en konkret adresse. Dette er til stor forskjell fra å kjenne at noe er galt uten å forstå hvorfor.
38,2º er perfekt fordi det fritar oss for løgnen. Det er begrenset hvor mange ganger man kan skylde sitt hardt påtrengte fravær på sin eks-svigermors begravelse. Og det holder ikke med "sykt barn", når det syke barnet er på skolen.
38,2° HAR ROMANTISKE KVALITETER. Man er en anelse rød i kinnene. Den mildt febrile tilstanden har et snev av invalidisme over seg. Invalidismen tilhørte adelen og borgerskapet. Romantikken koplet poetisk renhet og fintfølelse med feberkriser, hoste og blodrøde flekker på lommetørkleet.
Og med en slik temperatur kan man ta fatt på tykk bok i sengen. Tilfeldighetene ville det slik at min kvalitetssikring av legekofferten falt sammen med en norsk nyoversettelse av Thomas Manns Trollfjellet - nå Trolldomsfjellet i storartet omsetning av Per Quale. Dette er en av verdens ti beste romaner, og den aller største innenfor sanatorielitteraturen. Dette er blant mye annet teksten om de villete sykdommer. Den sarte og forvente borgersønnen Hans Castorp skal på kort visitt til sin fetter på et tuberkulosesanatorium i Davos. Han blir der i sju år. Kanskje også han har et snev. Boken handler om sykdom som en alliert. Verden er utrygg, men lidelsen er paradoksalt nok tryggere. Ens sykdom er en relasjon til seg selv og til andre. Med sykdommen som språk forsøker Hans Castorp å forføre den vakre Klavdija Chauchat. På innerlommen bærer han miniatyrer av sine røntgenfotos av sine mulig angrepne lunger. Slike bilder blir utvekslet, og små skygger kan anes i det dårlige kveldslyset etter middagen.
HVA HANDLER DETTE EGENTLIG OM? 38,2° er strengt tatt et symptom. En rekke symptomer på sykdom har den dobbelte kvaliteten at de både sladrer om en vanskelig situasjon - det overopphetete - og samtidig antyder en mulig løsning - den utslåtte må trekke seg litt tilbake.
I vår kultur er det svært få legitime rom å trekke seg tilbake i. Forventningene er mange, men hvor er retrettmulighetene? Bortsett fra lovfestede ferier, er sykdom vår mest akseptable beskyttelse. Jeg har sykmeldt folk i tjue år. Med rimelig god samvittighet har jeg sykmeldt på grunn av reelle sykdommer. Men jeg har også forsiktig akseptert at "syk" er det lovlige navn på tilstander som ikke er sykdom; sliten, trett, krangel, vanskelige barn, ubehag¸ arbeid, mellommenneskelige konflikter og dårlige ledere. Om personen er så heldig å stille med 38,2°, har jo alle sitt på det tørre. Verdigheten er tatt vare på.
Som lege er det min plikt å gjøre mitt for å fjerne symptomer, lidelser og sykdommer. Men jeg føler også at det er min plikt å forstå at noen trenger symptomer, lidelser og sykdommer. Og svært mange ganger har jeg observert dem som savner sine plager. Jeg ser meg om og tenker meg om, og tenker at det er ikke rart at sykdom er så populært for tiden.
EN PLUTSELIG FORRETNINGSIDÉ: Den er selvsagt helt urealistisk, og den er mer moralsk umulig enn økonomisk. Men hva med å lage et feberfremmende legemiddel, et pyretikum, som kunne hjelpe folk til å få passe feber, 38,2º om morgenen? Men det ville jo ikke gå. Tullinger ville straks begynne å misbruke det, ta dobbel og tredobbel dose. Det ville bli et helvetes kroppskokeri.
En langt mer human og risikofri versjon av samme ide: Hva med å konstruere termometre som systematisk måler 0,8º for mye. For alt jeg vet, er slike sikkert allerede i produksjon.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
