|
Å
SKRIVE ER EN KJÆRLIGHETSHANDLING
Paul
Auster i samtale med Finn Skårderud
Jeg
går inn i en drosje i New York. Jeg skal hjem til Paul Auster.
Jeg bruker drosjeturen som en forberedelse. New York er Paul
Austers sted. Vi kjører forbi åsteder i hans liv og hans
bøker. Og jeg forsøker å forklare for meg selv hvorfor Paul
Auster er en av de beste amerikanske samtidsforfatterne.
Noe
av essensen, tror jeg, er det helt enkle. Det er den banale
observasjonen og den renvaskede menneskelige erfaringen som
tematisk kaster seg over de aller største spørsmålene. Dette
gjelder også språket. Tilsynelatende enkle setninger overrasker
ved plutselig å romme avanserte filosofiske problemstillinger.
Enkelt og samtidig komplekst. Noe i den retning.
Drosjen er fremme i Brooklyn. Jeg har vært her flere
ganger før. I løpet av snart ti år er det blitt samtaler og
middager, noen par spaserturer og felles avrøyking av hans
Schimmelpennicks, de små sigarene. Jeg ringer på hos Hustvedt
& Auster.
Sorg
-
Gratulerer. Gratulerer med ny bok.
The
Book of Illusions er en av hans
aller beste bøker. Jeg-personen i Paul Austers nye bok er en
språkforsker som nettopp har mistet sin kone og to sønner i en
flyulykke. Livet har absolutt ingen mening, bortsett fra kanskje
å drikke seg i hjel. Fortellingene redder ham. Gradvis vikles han
inn i et prosjekt om å skrive en bok om en stumfilmskaper som
plutselig forsvant for titalls år siden. Han har lenge vært
regnet som død. I løpet av romanen kommer han til live igjen.
Stumfilmskaperen er også en som har mistet. Han har mistet sitt
yrke, sin identitet og også sin sønn. Filmskaperen har fortsatt
å lage filmer, under den absolutte forutsetning at ingen skal se
dem.
- Du har i flere
ganger sagt at
dine bøker viser forskjellige sider av deg selv. Hvilke sider er
det du utforsker i den nye romanen?
-
Den handler om sorg. Om sorg… Min hovedperson, David Zimmer, er
en mann helt på grensen. Han er i ferd med å gå i oppløsning.
På begynnelsen av boken klamrer han seg til de minste av livets
tråder. Uten tvil reflekterer dette ting jeg har vært igjennom i
mitt eget liv. Men alt er omformet til en annen, fiksjonalisert
arena.
-
Det er sorg. Men det er mer enn det. Det er desperasjon.
-
Ja, han er nærmest selvmorderisk. For å gå tilbake til andre av
bøkene mine, så begynner mange der hvor hovedpersonen har mistet
noe, det han elsker mest, sin kjære, familien sin, Tilstanden til
skikkelsen i The Book of
Illusions er ikke så veldig annerledes enn for Quinn i City
of Glass i New York-trilogien. Men Quinns historie
begynner på et senere tidspunkt. Den begynner mange år etter,
mens Zimmers historie begynner umiddelbart etter tragedien,
nærmest i dens fødselsøyeblikk. Quinn er den fastfrossede
skikkelsen, som på et vis har tilpasset seg sin sorg.
Samtidig er boken også min kjærlighet til filmen, særlig
til stumfilmen. Etter å ha hatt denne skikkelsen i hodet i flere
år, den forsvunne stumfilmskaperen, fant jeg endelig en måte å
integrere hans historie i en større historie.
Dette
er de to viktigste tingene som forbinder denne romanen med mitt
tidligere verk: Sorg og film.
Kroppstekster
-
Å skrive er for meg svært fysisk. Prosa er å kjenne kroppen som
beveger seg i rommet. Jeg vet ikke helt hva jeg gjør. Jeg kan
arbeide med en setning, jeg kan arbeide med et avsnitt. Det føles
som om det er musikk, om det er riktig eller galt. Jeg kjenner
når det er en rytme, en bevegelse som må bli nådd. Inntil jeg
finner den, er jeg konstant årvåken for hvordan jeg skal nå
den. Og når problemet er løst, forsvinner det. Det fordamper.
- Altså skriving
som en kroppslig, emosjonell erfaring?
-
Ja, det handler om å oversette følelsene hos skikkelsen –
eller hos meg – til prosaens rytme. Det er ikke diskursivt, i en
tradisjonell mening. Det er ikke så mye å snakke om
noe, som å kroppsliggjøre det følelsesmessige i teksten. Jeg
må arbeide slik. Det er folk som er klokere enn meg som skriver
bøker. Men mange kloke bøker er trettende. Jeg tror de er
trettende fordi de ikke er kroppslige på en tilfredsstillende
måte. De svarer ikke til kroppens behov. Vi leser med kroppene.
-
Kroppen er alle tings første erfaring, som det heter hos
Nietzsche, enda tydeligere hos Merleau-Ponty. Hvordan har du
utviklet en slik ”metode”?
-
Jeg er ikke sikker på om det er utviklet, om det er forbedret.
Jeg bare føler at det finnes en standard. På ethvert tidspunkt
forsøker jeg å nå opp til denne standarden. Mer kan jeg ikke
si. Det er ikke sikkert jeg blir bedre. Jeg blir mindre og mindre
sikker på det jeg skriver.
Det var et tidspunkt i min ungdom da jeg forsøkte å finne
meg selv. I mange år kastet jeg alt jeg skrev. Jeg viste det
aldri til noen, og jeg publiserte ikke noe av det. Dette var år
med stor skepsis til meg selv. Men jeg visste at det var noe jeg
strebet etter, uten å nå frem.
Så
fant jeg en vei inn.
Jeg
skrev en tekst i 1978, White
Spaces. Den er trykt i diktsamlingen Disappearances.
Det er et lite stykke prosa blant diktene. I over ett år
hadde jeg ikke klart å skape noe. Jeg hadde skrevet dikt i ti
år, oversatt, skrevet essay, kastet all prosaen, og jeg kom til
et punkt hvor jeg ikke klarte å skrive mer. Jeg var ferdig.
Ferdig som forfatter. Det eneste jeg gjorde var å skrive en
krimbok under pseudonym for å tjene penger. Noe jeg ikke gjorde.
I 1978, kanskje desember … det er lenge siden … tok en
av mine eldste og beste venner med meg på et arrangement. En
dansekoreograf var i ferd med å lage et nytt stykke. Hun
inviterte noen til en diskusjon om sitt uferdige stykke. Hun
stilte seg opp på gulvet, sammen med danserne, og de begynte å
gjøre sine bevegelser. Det var nydelig. Det var ingen musikk. Og
så begynte hun å snakke mens de beveget seg. Hun forsøkte å
beskrive hva hun ønsket å komme frem til.
Og jeg satt der og opplevde en slags ekstase. Det var mitt
livs hellige øyeblikk.
Jeg
så skjønnheten til kroppene som beveget seg i rommene. Og jeg
lyttet til ordene hennes. Og jeg kjente hvor utilstrekkelige de
var, så mislykkede i forhold til å nærme seg den erfaringen som
faktisk foldet seg ut og som jeg så med egne øyne.
Jeg
tror at jeg for første gang forsto språkets mangler, hvor
utilstrekkelig språket er til å uttrykke verden. Og den neste
dagen gikk jeg hjem og skrev den korte teksten White
Places. Det handler om ingen ting, om absolutt ingen ting,
annet enn om gleden ved å være i live.
Jeg
avsluttet denne prosateksten natten min far døde. Jeg visste ikke
at han var død. Jeg avsluttet denne teksten klokken to om
morgenen. Det var en lørdag natt. Jeg gikk til sengs. Klokken syv
ringte min onkel og fortalte at min far var død den samme natten.
Har du den boken, Disappearances,
der hvor jeg har trykt White
Places?
Nei,
jeg har ikke denne boken. Paul Auster forsvinner opp trappen, og
kommer ned igjen med boken.
Han gir meg den og sier ivrig:
-
Jeg ga blaffen.
Jeg ga blaffen, i alle anstrengelsene, i kampene med meg
selv.
Inntil
dette punktet i mitt liv, hadde jeg ønsket å skape litteratur.
Nå ga jeg blaffen. Derfra måtte jeg bare gjøre det jeg måtte
gjøre, og alt kommer ut fra nødvendigheten. Og fra begjæret. Og
fra en form for desperasjon. Alt dette driver meg.
Det
er derfor jeg ikke kan skrive romaner. Jeg kan ikke skrive romaner
i betydningen romaner som forfattere skriver. Jeg har aldri klart
konvensjonell litteratur, de konvensjonelle romanene. Ikke det at
jeg mener at de ikke er bra, eller at det er klokt å gjøre det.
Men jeg klarer det ikke. Det borgerlige livets opp-og-ned, jeg kan
ikke drive med det. Og jeg er egentlig ikke interessert.
Jeg
kan ikke gjøre noe normalt. Jeg må følge min nese. Den større
strukturen – temaene, ideene – har jeg aldri klart å tenke
rasjonelt på. Det kommer alt som instinkt, eller intuisjon.
Det
var den gang i 1978 jeg for første gang forsto gang at jeg må
følge min nese. Fuck’em. Fuck’em all!
Galskap
I
huset lever Siri og Paul. Og der lever datteren Sophie. Det er et
godt sted å være. Jeg liker lettheten, og at det er kort til
latteren. Men enda bedre liker jeg tyngden. Jeg liker alvoret,
ambisjonen om at ting skal bety noe.
-
Jeg var gammel da jeg var ung. Siri var gammel da hun var ung.
Vår datter Sophie er også gammel. Vi er gamle her i huset.
Men
det finnes også en fjerde. Det er Jack. Han er en adoptert
løshund. Jeg tenker at Jack må være modellen for den meget
reflekterte hunden Mr. Bones i Paul Austers særegne roman Timbuktu
fra 1999. Det er en
bok om forholdet mellom Mr. Bones og dens briljante, plagede og
originale poet av en herre.
-
Nei. Jack hjalp meg i min research. Men jeg begynte med denne
boken før han kom inn i vårt hjem. Timbuktu
er en bok jeg er lykkelig for å ha skrevet. Det er en bok om
kjærlighet. Og det er en bok hvor jeg forsøker å finne et nytt
språk.
-
Et språk som er nært galskapen? Flere av dine personer beveger
seg i et grenseland, men her går de over grensen. En schizofren
diskurs?
-
Ja. Jeg tror jeg viser biten av galskap i meg selv.
Det er den første boken jeg har skrevet som ikke er drevet
av en fortelling. Den er mer som et teaterstykke. De første åtti
sidene finner sted på trappen av et stengt hus. Jeg har aldri
klart det før. Det var fascinerende og livgivende, å finne et
språk som hadde nesten kommet opp før, men ikke så klart som
her, med en tragikomisk tone, med en pikaresk tone, å beskrive
små, små ting. Det var svært vanskelig å skrive. Noen mente
det var en vakker bok. Andre fant den latterlig.
Jeg
tror den er meget, meget vanskelig å oversette.
Jeg tror faktisk at min litteratur ikke er så enkel å
oversette. Selv om mine bøker ikke har rukket å bli gamle, er
det flere eksempler på, blant annet Italia, at de nå blir
nyoversatt. Det var noe de første oversettelsene ikke fikk med
seg.
-
Det schizofrene språket er et sammenbrudd i språket. Logiske
nivåer bryter sammen, tegn og referanse kollapser og blir ett, og
metaforiske budskap går tapt. Satt på spissen: Den sultne gale
kan komme til å spise menyen i stedet for maten.
-
Jeg er fascinert av å utforske språkets grenser, av å oppløse
det. Jeg liker å rive det opp, snu og bryte det opp verbalt. Jeg
undersøker den bokstavelige betydningen. Og med slike interesser
lager jeg fælt dårlige vitser. Spør Siri og Sophie.
-
Du har tidligere fortalt meg om – og du har også skrevet om –
at du har en schizofren søster… Din biografiske bakgrunn for en
slik interesse?
-
Ja. Det er kanskje det.
Ja. Min stakkars familie.
Gode og dårlige
historier
True
Tales of American Life er en
samling av historier fra et prosjekt Paul Auster gjennomførte for
US National Public Radio. Lytterne ble invitert til å sende inn
sine egne selvopplevde historier. Paul Auster valgte så ut
historier som ble lest opp på radioen. Programmene ble en
suksess, og det ble besluttet at historiene skulle samles. I boken
har han samlet 179 historier av de 4000 han hadde mottatt innen
høsten 2000. Han
ønsket seg ”sanne historier som lød som fiksjon”. Dette er
blitt en utvidelse av et austersk univers, med underfundige,
komiske, enkle, brutale historier som synliggjør sårbarhet og
tilfeldighetens makt over oss.
-
Sist høst satt jeg noen dager og leste intenst, mer enn tusen nye
historier. Det nye utvalget var dårligere enn de første jeg
hadde fått. Da forsto jeg plutselig forskjellen på en god og en
dårlig historie.
En
god historie er skrevet ut fra en følelse hos forfatteren av at
han eller hun er forbundet med verden, at han eller hun er en del
av menneskeheten. Vi er sammen i dette store, i denne
motsetningsfulle virksomheten som kalles virkeligheten. En god
forfatter setter seg ned og skriver om de erfaringene han eller
hun har gått igjennom, med en henvendelse til en annen. De leter
etter en annen, de strekker seg ut.
Den
dårlige fortellingen er en handling som er unnfanget i flammende
narsissisme. Forfatteren sier at bare min erfaring er viktig. Bare
min familie er interessant. Bare mitt liv er verdt å undersøke.
Alle slike forfattere er dårlige. De bruker klisjéene til den
verste formen for konvensjonell tenkning.
De
gode er våkne for skjønnhetene og absurditetene i verden. De
forstår at de bare er små, bare en liten flekk i den store
historien som er menneskeheten.
Jeg har alltid følt at alt jeg har skrevet retter seg mot
noen. Det er deler av en dialog. Det er ikke skrevet i vakuum. Det
er ikke en privat journal, eller en dagbok. Det er noe som er
skrevet for andre. En bok eksisterer ikke om den ikke blir lest.
Den er alltid et forhold.
Å skrive er en
kjærlighetshandling.
Kjærlighet
- Kjærlighet?
-
Det er noe med at to kan lage noe som er summen av mer enn to. Det
er dette fascinerende og kompliserte in-between,
det er som om … hvordan skal jeg si det? Det er bare ved å gi
seg selv, ved å gi opp seg selv, ved å hengi seg selv, at det er
det som er kjærlighet.
-
Det krever mot.
-
En vanvittig risiko. Fra den høyeste kunst til den mest banale
poplåten handler det om kjærlighet, fordi det er det mest
risikable du gjør. Det er det viktigste temaet. Tjene penger er
ikke akkurat noe verdig tema. I True Tales of American Life var det ingen som skrev om å tjene en
million dollar. Kunst handler sjelden om penger.
-
En god tekst er et forhold, og noe mer enn å kretse omkring seg
selv. Men alle forhold er ikke like viktige. Hvem er det du først
og fremst strekker deg etter?
-
Ingen særskilt.
-
Jeg tenker på din interesse for far-sønn forholdet.
I
The Invention of Solitude
skriver du om din far, og hans nærmest fullstendige fravær av
respons. Hva lager en slik mangel på respons? Påstand: Den kan
lage en drift, mangelens drift. Hvor mye er ikke skapt av et
underskudd?
Hvorfor
skrive?Å skrive er ikke bare å gi, men også et håp om å få:
oppmerksomhet. Du skriver selv om hvordan du ønsket at han skulle
legge merke til deg. Vil du fortsatt imponere ham?
-
Jeg tror det. Jeg kan ikke nekte for det. Jeg tror mange sønner
fortsetter med det, også lenge etter at fedrene er døde.
Han
kunne ikke forstå hvordan noen som var smart og talentfull kunne
kaste bort sine muligheter, slik han mente jeg gjorde. Jeg
publiserte før han døde, men det var bare via min tante
Charlotte at jeg fikk vite at han var stolt. Han fortalte aldri
meg om det.
-
Det er en stor sorg i å miste. Men det er også en sorg i å ikke
få. Den sorgen er vanskeligere å erkjenne.
-
Jeg snakker fortsatt med ham. Jeg skulle ønske at han var her og
kunne se at jeg klarer meg. Han var redd for meg, for at jeg ikke
skulle klare meg. Og jeg skjønner ham godt. Jeg hadde også vært
engstelig om jeg hadde hatt meg selv som sønn. Jeg er lei meg for
at han ikke fikk leve lenger.
Sammenbrudd
og gjennombrudd
Det
blir kveld. Vi snakker om at Paul Austers skikkelser har en hang
til overdrivelser. De kaster seg inn i desperate prosjekter.
Prosjektene er uttrykk for fortvilelse. Men det er også en form
for beskyttelse i å leve på marginene. Beckett, Perec, Kafka
selvfølgelig og Hamsun beveger seg i lignende landskap. Flere av
Paul Austers skikkelser går til grunne i prosjektene. Quinn i City
of Glass forsvinner. Det er som om han fordamper.
Hovedpersonen i Leviathan
sprenger seg selv i lufta ved en motorvei.
- Ja, når jeg tenker
etter; det er svært få i mine bøker som ikke blir ødelagt. De
betaler en høy pris. Livet har sin pris. Vi dør alle.
La
meg tenke igjennom dette. Noen blir kanskje mer renset. Men i The
Book of Illusions kommer han gjennom. Han blir ikke
fullstendig ødelagt av sorgen.
I
denne boken kommer han frem.
Finn
Skårderud er norsk psykiater og forfatter.
|
