Dagbladet Magasinet
"SPOR"
02.11.2001
MANNSKROPPEN:
BLØT OG HARD
Finn Skårderud
Mannen (gjen)skapes som estetisk objekt. Den skjønne mannen skal være hard, hard som en dildo.
A MENTE DET VAR NØDVENDIG å ta en beslutning om å gi opp den store kjærligheten, den mellom kvinne og mann. Beslutningen ble tatt i en drosje. Han hadde vært modig, kastet seg frempå med hele seg selv, med gode og dårlige sider. Det ble nok for mye. Han ble avvist. Han hadde satset stort, og tapte større. Han tapte større, fordi det samme hadde skjedd før. Det er begrenset hvor mange ganger man tåler slikt.
Men kjærligheten er ikke noe man enkelt beslutter nedlagt, i en drosje på vei vekk. A forsøkte å legge en plan. Man må ha en alternativ strategi, som både kan erstatte og døyve. De vanlige strategiene er jo der: Han kunne bli en bitter mann. Han kunne begynne å drikke, eller slutte å spise. Asketer lykkes kanskje med å beherske sine appetitter. Han kunne forsøke å knulle mer og elske mindre. Han kunne forsøke å bli syk. Kanskje han kunne arbeide enda mer.
Han valgte en av kulturens mest gjengse løsninger. Noen dager etter at drosjen var betalt, gikk han gjennom portalen til den symbolske maskinen helsestudioet. Han måtte bli en annen, og til det trengte han muskler. Sjelelig rot blir forsøkt ordnet gjennom kroppslig orden. Det er elementær magi. Han hadde en oppgave å ta fatt på, i forhold til det han mente var et misforhold mellom bløt og hard. Han kjente seg for bløt, og ville bli hardere. Han ville bli flottere. Pump og prakt. Men det var mye mer enn det. Han søkte selve tryggheten i det harde, i den pansrete følelsen: Jeg-er-en-klippe.
BLØT OG HARD ER KJERNEMETAFOREN i en ny bok om mannskroppen, omtrent fra den tiden Marlon Brando bar hvit T-skjorte i filmen Storbyhavn, til i dag. Susan Bordo skriver om bløte og harde menn, bløte og harde mannskropper og bløte og harde pikker. Hun er påfallende opptatt av det siste. Jeg blir litt lei etter hundre sider om det slappe og stive lemmet. Dette til tross, The Male Body, eller Mandekroppen i dansk versjon, er et kjærkomment bidrag til kulturhistorien om mannskroppen. Det skrives jo mest om kvinnekroppen.
Susan Bordos viktigste påstand er denne herdingen av den ideelle mannskroppen. Og at disse normene har kommet meget raskt. I min ungdom var six-pack en pakning med seks boksøl. Nå er six-pack vaskebrettet av magemuskler. I sin bevisførsel er hun opptatt av Calvin Klein som en gang på åttitallet dumpet inn på en homsebar i New York. Her ble han inspirert til å fremstille menn som harde og nakne guder. Og derfra tok det av.
Riktignok er vi vant med at amerikansk feminisme er ganske overfladisk, men Bordo burde ha gått videre. Hardheten handler om mer enn dette barbesøket. Den har dypere symbolske budskap. Felles idealer vil alltid være mer enn påfunn fra reklamens side. Idealene har bare nedslagskraft om de også er presise og dype nok som kulturelle metaforer. Når de slår an, er det fordi det stemmer. Den nye kvinnen skal jo også være hardbody. Se på de nyeste overarmene til Madonna.
SLIKE KROPPER FORMIDLER HARDE FAKTA om selvkontrollens attraksjon og nødvendighet. Denne estetikken er stinn av moralske meldinger. Den harde kroppens eier vil og evner selvdisiplin, og er produktiv. Han og hun har også skapt en kroppslig grense og dekket til sin åpenhet og sårbarhet. Slik mimer kroppene både et problem og et forsøk på løsning.
Clinton var blekfet. Under den første presidentkampanjen og i de første årene i embetet ble han ubarmhjertig utlevert i pressen som om en bløt, udisiplinert kropp og sans for pommes frites - udødeliggjort i en Saturday Night Live parodi som lot ham jogge fra det ene fast-food måltidet til det andre - avslørte at han for lite "presidentaktig". Så slanket han seg, samtid som han demonstrerte at han kunne spille politisk hardball på den internasjonale scenen.
MEN DET ER ALTSÅ I SKRITTET at kulturforskeren Bordo foretrekker å bevege seg og sin analyse. Vi er likestilte sier hun: Menn plasserer som kvinner sin lave eller svingende selvfølelse i kroppslige egenskaper. Men hvor kvinnenes misnøye handler mye om vekt og fett, mener hun at mennenes store engstelse er størrelsen. Er den stor nok? Kravet er ifølge henne at det skal se ut som om man har to i en badebukse. Hun postulerer en dildomisunnelse.
Om hun har rett? Vel, en fjerdedel av kundene i den amerikanske kosmetiske kirurgien er menn, og en del av dette er penisforlengelser. Bladet Glamour spurte en rekke menn om hvorvidt de foretrakk å være (A) 158 cm høye med en pikk på 17,8 cm, eller om de heller ville være (B) 188 cm høye med en pikk på 7,6 cm. 63 prosent valgte A. Til orientering er den statistiske gjennomsnittspikken på 10,16 (ikke-erigert) og 15,24 (erigert). Frem med linjalen.
DET ER EN KJÆRLIG OG VITTIG BOK. Kildematerialet er ikke minst henne selv; hennes reaksjoner på de nyere iscenesettelser av mannen, med eller uten truser. En alternativ lesemåte er faktisk å se boken som Susan Bordos jakt på den ideelle elskeren. Hun liker jo disse ny-harde mennene, samtidig som hun frykter at sjelene deres får samme konsistens. Hun engster seg for den harde og følelsesløse ytelsen, for menn like presterende som Duracell-kaniner. Og hun blir vemodig av åttifemåringene som dør av Viagra-hjerteattakk under anvendelse av sine rehabiliterte maktredskaper.
TILBAKE TIL A. Han fikk det til. Han bygde seg hard. Kroppen ble hans tempel. Men det hendte, særlig om nettene, at han drømte å være bløt igjen.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
