Dagbladet Magasinet
"SPOR"
15.12.2001
E-PSYKEN
Finn Skårderud
Det finnes en elektronisk sjel. I e-livet deler vi intimitet uten å dele ansikter og kropper. Hva slags intimitet er det? Hva er egentlig et forhold? Og er e-terapi egentlig terapi?
DET ER EN ENKEL, LITEN GEST. Det er en skamgest. Hånden blir ført opp mot pannen, og den blir lagt som en beskyttelse over øynene. Det kan se ut som om han beskytter seg mot solen eller mot et for skarpt lys. Men det er ikke sol, og lyset i rommet er ikke skarpt. Han som dekker seg til slik, vil ikke beskytte seg mot lys, men mot blikk. Han vil unngå å se oss andre i øynene.
Dyp skam er en blikkets lidelse. Kroppslig er skammen en fravikende og tildekkende bevegelse. I den akutte skamsituasjonen viket blikket. Skammen er knyttet til blottstillelsen eller fantasien om denne; til avsløringen av en selv som et dårlig menneske. Skamgesten virker. Han slipper å møte de andres blikk. Og da kan han fortelle, slik han forventes å gjøre her.
En annen i gruppen bruker ikke hånden. Han sitter med en cap på hodet. Den er trukket langt ned over øynene. Det virker også. Han forteller om hvordan han ble smittet, eller snarere lot seg smitte, med HIV. Etterpå kan ha skyve cap'en bakover. Luen er en enkel teknologi i beskyttelsens psykologi: lukket - åpen.
En tredje har verken lue eller bruker hånden. Hun sier at dette orker jeg ikke. Jeg orker ikke at dere alle ser på meg. Og hun henviser til en teknologi som er mer avansert enn luen. Kan vi ikke heller ta dette på nettet? Jeg skriver en mail, og så kan dere svare.
DET BEGYNTE FOR ALVOR FOR FEM ÅR SIDEN I USA. Da slo netterapien igjennom. Tusentalls psykologer og psykiatere tilbyr individuell terapi, gruppeterapi og konsulenthjelp via Internett. Det chattes og mailes, om angst og kreft og mer. I Norge er vi - og da bør vi tenke heldigvis - noe i bakleksa i dette terapeutiske e-landskapet. Dette handler om strenge krav til sikkerhet og taushetsplikt. Men snart er vi med. Det tar bare litt tid og litt mer penger.
Jeg har selv en kvart fot innenfor forskningen på bruk av ny informasjonsteknologi i terapeutiske sammenhenger, og stabelen med forskningsrapporter øker entusiastisk. Det er en rekke fascinerende perspektiver som åpner seg. La meg antyde noen:
Teknologien dekker til ansiktet. I gruppen av skamfulle er det åpenbart at blikkets fravær fremmer åpenheten. Vi vet svært mye om hvordan gradene av anonymitet i den databaserte kommunikasjonen er en dynamisk drivkraft for "ikke-hemmet" atferd. Flere tør mer fortere. Man blir privat og personlig i løpet av få tastetrykk, for noen i en slik grad at man i e-forskningen snakker om "hyperpersonlig kommunikasjon".
Og så kan djevelens advokat - og det er i denne sammenheng meg - spørre om åpenhet nødvendigvis er et så stort gode. Ikke nødvendigvis. Det finnes mye dårlig bekjennelse, særlig om den ikke blir tatt i mot og besvart på seriøst vis. Men det er åpenbart at mediets beskyttende muligheter gjør at mange kan komme i gang med noe de ellers aldri hadde kommet i gang med. Det er dem som ikke våger den første samtalen ansikt til ansikt. Det kan gjelde den spiseforstyrrete som skammer seg over sin kropp og sin atferd, overgrepsofferet med selvbebreidelser, rusmisbrukeren og mange, mange flere.
OG HER ER DEMOKRATISKE POTENSIALER. Tilgangen til hjelp i Berlevåg og Rena er plutselig den samme som på Vinderen. Om dette virkelig viser seg å være sant, er det jo en revolusjon.
Ikke nok med det, men det ser også ut som om terapeutisk kontakt over nettet virker. De første rapportene om eksempelvis gruppebehandling via PC'en, i forhold til noen definerte diagnoser eller problemstillinger, virker på linje med den tradisjonelle behandlingen.
NÅ ER DET PÅ TIDE Å BLI SKEPTISK. Min åpenbare innvending er at det er visse former for dypere og mer langvarig terapeutisk relasjon som forutsetter samværet i rommet og den nonverbale kommunikasjonen. Det er en dyp overbevisning jeg ønsker å holde fast ved. Men da nærmer vi oss det interessante spørsmålet om hva er egentlig terapi.
Vi blir minnet om begrepet terapi er meget vidt og meget diffust. Deler av det terapeutiske er simpelthen enkel veiledning, bekreftelser og gode tips. Og der er det elektroniske mediet sikkert like egnet. Drømmen kunne være at nettet kunne være behjelpelig med slikt, og at mange fikk lettere tilgang til pedagogiske tilbud overfor avgrensete og definerte problemer. Mye av det som i dag kalles kognitiv terapi, kan egne seg i et slikt medium. Fortsettelsen av denne drømmen er at de begrensete terapeutiske ressursene fortsetter å ivareta - og bevare den truete - kunnskapen og kunstarten som heter relasjonsarbeid. Det er de langsomme samtalen hvor selve det terapeutiske forholdet er den forandrende kraften.
Det er en ideell tanke. Men selv her får jeg ikke helt fred fra de mest elektronisk begeistrete. De spør også: Hva er egentlig et forhold? Forsvinner sannheten om kroppen ikke er synlig tilstede? Tekster er også kropper, hevder noen av dem. Vi må lære å bli mer årvåkne for nyansene i det skriftlige. Tekster har tonefall, tvetydigheter, individuelle stiler og så videre. Det er interessant å se hvordan chattere utvikler lingvistiske strategier for å uttrykke følelser. De såkalte emoticons (emosjon + ikon) er små tegn som avløser det uttrykksfulle ansiktet. Det er ikke snakk om å lære et nytt språk, men å lese dypere i det språket vi har.
NETTETS PROBLEM ER AT DET OGSÅ ER EN ARENA FOR Å BLI PRIMITIV. Nettet kan være stedet å komme forbi skammen. Det er den elektroniske cap'en. Men det kan også være stedet for å fremme skamløsheten. Slik det finnes en ødeleggende skam, finnes det også en god skam. Den er knyttet til respekten for verdier og andres grenser. Skammen er knyttet til selviakttakelsen - kunnskapen om at man blir sett. Da behersker man seg. Mediets muligheter for anonymitet gjør at en del ikke behersker seg. De er elektroniske drittsekker som sender aggressive og sadistiske meldinger inn i chat-rommene.
Aggresjon vil kunne bli et av e-terapiens kompliserte temaer. Hva gjør e-terapeuten etter at e-klienten i den andre enden av landet i krenket raseri truer med selvmord og logger seg ut?
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
