Dagbladet Magasinet
"SPOR"
23.11.2002
EKKO
Finn Skårderud
Dilemma: Hvordan kan vi savne det vi ikke vet at vi aldri har fått?
EN SEN KVELD på kontoret, etter en meget lang dag, fulgte jeg en plutselig innskytelse: Jeg tok av meg skoene, klatret opp i bokhyllen, og helt oppunder det høye taket fant jeg det jeg lette etter. Der sto Ovid. Jeg tok ut hans Metamorfoser, klatret ned igjen, og satte meg godt til rette for å lete. Tidligere bruk gjorde at boken åpnet seg på rett sted. Der møtte jeg igjen gamle understrekninger og egne kommentarer i margen. Det er også minner, ens egne tankesprang fra en annen tid. Boken åpnet seg på fortellingen om ynglingen Narcissus. Dette er fem deilige og tragiske sider med mytestoff, nedtegnet og satt på vers av den romerske dikteren.
Stakkars Narcissus, det har gått dramatisk nedover med ham. Det var en del av Freuds fortellertalent at han knyttet sine teorier til solide metaforer. Beretningen om Narcissus er ved siden av Sofokles' Kong Ødipus den mest sentrale myten i psykoanalysen. Slik ble den sekstenårige Narcissus ufrivillig dratt inn i psykiatrien. Han begynte som en halvgud. Nå er han en konkurstruet sjel, en defekt selvdyrker og navngiveren til en helt egen personlighetsforstyrrelse. Narsissisme anvendes nå som en diagnostisk betegnelse eller som et skjellsord.
MEN NÅ VAR det først og fremst ikke ham, men henne jeg søkte. Foranlediget av dagens samtaler var jeg nå på jakt etter de versene som forteller om forholdet mellom Narcissus og Ekko. Eller snarere ikke-forholdet. Nymfen Ekko vandrer rundt i skogen og blir var den vakre Narcissus. Hun blir straks og vilt forelsket i ham.
Jo tættere på hun kom til sin flamme, des hedere blev hun,
ganske som fængeligt svovl, der sidder på enden av faklen,
bryder i brand, så såre man holder det nær til en flamme.
Men hennes kjærlighet blir ikke gjengjeldt. Metamorfoser betyr forvandlinger. Både Narcissus og Ekko blir ofre for dramatiske forvandlinger knyttet til mangler i kjærligheten. Begge mister seg selv. Myten handler om et dobbelt selvtap. Narcissus svikter i den kompliserte selv-kjærligheten. Han dør av det. Riktignok gjenoppstår han. Den hovmodige marmorskikkelsen, kald og hard, blir til den myke, fleksible strukturen til en påskelilje, narsissen. For Ekko er det den andre som svikter. Hennes kjærlighet blir ikke gjengjeldt, og dette fravær av respons blir hennes skjebne. Den myke Ekko blir gjort hard.
EKKO ER BLITT RAMMET også før hun møter Narcissus. Hun er tidligere blitt straffet av gudene for sin snakkesalighet. Guden Jupiter hygget seg med nymfene i skogen. Ekko forsøkte å hjelpe ham ved å skjule hans utroskap overfor Juno. Hun oppholdt Juno med å skravle. Dette avslørte Juno, og Ekko mistet sin taleevne. Hun kan bare meget kort gjenta det siste av hva andre sa.
Ekko betrakter Narcissus på hans vandringer i skogen. Hun, som selv ikke kan innlede en samtale, trer frem fra tykningen for å kaste seg omkring den hun elsker:
Drengen flygter og råber under sin flugt:
"Tag de arme væk og bliv mig fra livet!
For hellere lider jeg døden
end jeg er din!"
"Jeg er din!" - det var svaret, han hørte fra Ekko.
Forsmådd skjuler hun seg i skogen. Hun dekker til ansiktet sitt med blader og lever i ensomme grotter.
Men elskov sidder i hjertet og gror ved at blive foragtet,
og den elendiges krop hentæres av søvnløse kvaler,
mager og indfalden blir hun og udtørres helt og aldeles,
indtil der ikke er andet tilbage end stemme og knogler.
Stemmen beholder hun, men hendes bene bliver til stene.
Siden hen ses hun aldrig, men skjuler sig i sine bjerge,
Høres dog av enhver: kun lyd er der liv i Ekko.
I EKKOS SKJEBNE ligger gode bilder for velkjent psykologi fra vår egen samtid. Ekko er ikke noe i seg selv. Hun kan bare leve andres liv, og mangler kjernen til å leve sitt eget. Men denne sene kvelden på kontoret var jeg mer opptatt av forsteiningen. Myten om Ekko kan leses som en beretning om speilingens nødvendighet. Urformen er spedbarnet som speiler seg i morens ansikt og mimikk. Ekko er en kjærlighetens hungerkatastrofe. Hun tørster etter bekreftelse, får den ikke, og blir stein.
I vår egen verden kan forsteiningen ta mange former: Gjerrigheten overfor andre, men særlig overfor seg selv. Bitterheten. Aldri mer å skulle våge kjærligheten; da slipper man å bli skuffet. Flinkheten: den forherdete anstrengelsen for likevel å vise seg som elsk-verdig. Symptomet, som blir altoppslukende. Det harde ødelegger forholdet til andre. Forsteiningen kan betraktes som en beskyttelse. Det finnes en grunnleggende urettferdighet: Mange beskytter seg i en slik grad at de blir stående utenfor det fellesskapet som er nærende. Mer forherdelse.
Eller skammen. Vi er så opptatt av hva som har skjedd. Kanskje vi burde være mer opptatt av det som ikke har skjedd. Mye skam er påført oss av andre, av deres skamløse atferd. Det er ofrene som tar på seg skammen. Feil folk skammer seg. Men mye skam følger ikke av overgrepet. Mye skam følger ikke det plagsomme nærværet, men fraværet. Urformen er morens ansikt som er uten mimikk. Da vender barnet selv ansiktet vekk. Slik skam er en mangelsykdom.
EN SEN KVELD på kontoret, etter en meget lang dag, visste jeg hva jeg lette etter hos Ovid. Fraværets psykologi er særdeles problematisk. Det plagsomme nærværet kan vi erindre og forsøke å ta stilling til. Ved fraværet vet vi ikke hva som er galt, fordi vi ikke har en erindring om det som ikke har vært. Det er blankt. Men noe kjennes galt, likevel. Det må være meg.
Det kan være plagsomt mye Ekko, selv i små rom.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
