Dagbladet Magasinet
"SPOR"
07.04.2001
FAT BROTHER
Finn Skårderud
Det er ikke et freak-show, sier TV-produsenten, det er ikke et slikt show hvor det spretter pølser ut av alle skuffene.
TOLV MENNESKER SKAL PÅ TRETTEN UKER slanke bort en vekt svarende til en liten elefant. Glem Big Brother, fortidens underholdning. I Fat Brother slanker man seg om kapp, inntil besvimelsen. Der kjemper hver for seg. Fordi de også kjemper på lag, tramper de i stykker den pizzaen som den ene svake forsøker å smugle inn, selv om de kunne ha så hjertens lyst på den.
Jeg tenker på gladiatorene i Colosseum. Dette er også bokstavelig talt brød & sirkus. Dette er det foreløpig siste innen sjangeren reality TV. Mange dårlige forslag står i kø. En lubben gruppe av frivillige blir fulgt i tjuefire timer i døgnet. De trener tre ganger om dagen. Og så er det karaoke. En berømt chef lager de herligste lavkaloriske måltider, mens de må motstå "fristelsens kjøleskap" med all deres favorittmat. De som er dvaske eller sprekker, stemmes ut. Til sist skal en slankere vinner kåres. Vinneren får sine tapte kilo i gull, svarende til noen millioner kroner.
HVA ER DET MED DISSE NEDERLENDERNE? De er så frilynte. Amsterdam har fra hugenottenes tid en stolthet som den åpne byen. Den var åpen for dem som var annerledes, og for raringer. I dagens Nederland må gamle og slappe mennesker gjerne kverkes, om de selv orker å si ifra at de har litt lyst. Cappuccino serveres med narkodryss. Og de fant på Big Brother. Det nederlandske frilynne er en snodig blanding av anarkisme og økonomisk liberalisme, mye det siste. Det er en katolsk-konservativ småborgerlighet med marihuana i de tekkelige blomsterkassene.
Jeg har en nederlandsk kollega. Han er en fin fyr. Han tenker positivt og forsvarer det meste. Om jeg skal bruke ham som case, er det en ganske sløv liberalisme. Det er litt à la Ambjørnsen: "Gjør-det-noe-da?" Holdningen er å ikke ha så mange holdninger, men at enhver kan drive med sitt om det ikke er til for stor plage for de andre. Det finnes en kapitalistisk pragmatisme i slikt. La heroinister få heroin, og la de kåte få horer over disk.
Nå plager det ham at han har fått et problem han kanskje må ta klar stilling til. Problemet er altså Fat Brother. Egentlig heter det Big Diet.
SULTEKUNSTNERNE LED EN TRIST SKJEBNE. Det moderne tempo tok livet av dem. De holdt sine show på plasser og torg i Europas og Amerikas byer for drøye hundre år siden. Eller de var ansatt ved sirkusene. De var artister på linje med trapesartisten, klovnen eller den sterke kjempen. Det var en verdslig, artistisk dyrkelse av fasten. Sultekunstnerne sto avkledde i sine bur med en plakat foran seg: "32 dager". Han hadde ikke spist mat på 32 dager. Den moralske kraften i en slik utholdenhet trakk til seg publikum.
Med våre øyne var dette et slapt show. Sultekunstneren bare satt der, med sin asketiske anstrengelse, plakat og bolle med vann. Den stillesittende hadde ingen sjanser mot det nye mediet filmen. Filmen kunne tilby raske klipp, energi og fremtidens dynamikk.
Den siste sultekunstneren har fått sitt store monument i en novelle av Franz Kafka. Sultekunstneren er en perfeksjonist. Han kan sulte langt mer enn de førti dagene Jesus presterte. Men publikum interesserer seg ikke lenger. Han vet han har tapt. "Blek satt han der i sin svarte trikotdrakt med stygt fremskutte ribben. Under seg hadde han bare litt halm, han forsmådde til og med en stol. Iblant nikket han muntert og besvarte spørsmål med en anstrengt latter eller strakte frem armen gjennom gitteret for å la folk kjenne hvor mager han var, men iblant sank han helt inn i seg selv og brydde seg ikke lengre om de som sto rundt."
Han satte alt inn på den endelige prestasjonen. Men det ble en ensom og tafatt død. I hans tomme bur ble det ryddet plass for begjæret, en kjøttetende ung panter. Sultekunstnerne døde i møtet med filmmediet, men nå gjenoppstår de etter hundre år i TV-mediet. Buret til de tolv nederlandske slankerne er seksmannsrom i et avstengt slott utenfor Maastricht i 13 uker. I de aller første sendingene ble de avbildet under innveiingen, i badeklær og fett i de mest flatterende vinklene.
Et slikt show er mer intimt enn Big Brother, fordi det beveger seg nærmere skamsonene. Tabuene beveger seg omkring på kroppen. For mange er munnen blitt et mer følsomt organ enn skrittet. Hva er dyneristing i infrarødt lys på Big Brother mot tre forbudte sjokolader på rappen i dagslys på Fat Brother? Og når publikum ser på aerobics-klasser med de overvektige, hva ser de egentlig etter? Vi beveger oss i foraktens/selvforaktens landskap.
DET ER IKKE ET FREAK-SHOW, sier TV-produsenten. Vi tror henne knapt, når vi får vite at 250 nederlandske apotek støtter opp om showet med vektkontroller. Det er apotekene som har frika. Og TV-produsenten er stolt av å ha skapt en så flott anledning til å slanke fem millioner overvektige nederlendere - samt fem millioner som er normalvektige men selv synes de er overvektige. Gladiator-TV lager allianser med helseretorikken.
Føy! Min nederlandske kollega og jeg samarbeider omkring spiseforstyrrelser. Også han mener vi har et problem. Han kunne kanskje ha ønsket å tenke at noe skal folk uansett se på, når de har kjøpt TV. Men denne gang vet han for mye. Slik direktesendt tullingslanking er en udiskutabel risikofaktor for mer kroppsmisnøye og mer spiseforstyrrelser. Smittefaren er åpenbar.
Det blir fristende selv å leke tulling: Noen av oss tror fortsatt på at det er noe som heter forebyggende tiltak. Det er kanskje naivt. Men om det går som den nederlandske produsenten håper, og dette blir en salgsuksess på den store TV-messen i Frankrike i midten av april, om det kommer hit og dit, og man lykkes med å lage mange nye ekle allianser mellom gladiator-TV og kortsynte helsearbeidere med fettfobi, ja, da er det like greit å skyte seg.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
