Dagbladet Magasinet
"SPOR"
01.07.2000
HARD MORO
Finn Skårderud
Den ny-slitne C. fortalte gruppen om sin innsikt: Det var blitt altfor morsomt å arbeide hardt. Plagsomt morsomt.
HVA SKULLE HAN SI? Han kunne ikke, orket ikke, ville ikke. Han hadde nok en gang feilvurdert sin egen kapasitet. Han lurte på hvor han fikk sine allmaktsfantasier fra. Han skulle avslutte et stort prosjekt i tillegg til å være to steder på omtrent samme tid. Han våget ikke å ringe oppdragsgiverne og innrømme sine feilvurderinger. Det ville bety skam.
Hva skulle han si? Sliten? For veikt. Da var det bedre med en løgn. Ulykke? Nei, da måtte han huske hvilket ben han skulle halte på. Det er bedre å skylde på andre. Syke foreldre? Da kunne han jo kanskje få litt medlidenhet med på veien. Kanskje en døende svigermor? Dramatisk og risikabelt. Slikt gjør man vel ikke. Iallfall ikke mer enn et par ganger.
Løsningen sto klart for ham: "Begynnende utbrenthet."
VERDIGHETEN VAR GJENOPPRETTET. C. tilhørte de ny-slitne. Vi møttes i en samtalegruppe av unge ledere med fysiske og mentale brannskader. Det var de andre som var slitne; min rolle var terapeutens. Ved å holde "utbrent" foran seg, fikk C. en verdigere pause; eller "time-out". Verdigheten var gjenopprettet fordi det jo var sant.
Men begrepet er i seg selv interessant. Det er åpent i flere ender, som et godt dikt. Vi psykiatere har ennå ikke lukket begrepet ved å ramme det inn som diagnose. Det ligner på depresjon, men lyder mer heroisk. Som en ny fortelling er utbrent bedre enn trist. Det forutsetter hot. Man må brenne for å bli utbrent. Kan de lunkne bli rammet? Det kan minne om "granatsjokket" fra første verdenskrig. Sivilister fikk ikke granatsjokk.
"Utbrenthet" vil få stor og het utbredelse. Det handler om navn. Det er ille å lide, men det er dobbelt lidelse å lide av noe som ikke har et navn. Diffuse symptomer vil alltid være på jakt etter et navn. Språket er villig. En rekke diffuse symptomer vil søke tilflukt i dette begrepet. Det er en språklig presenning som kan beskytte mot arbeidets overanstrengelser.
Men viktigere: Det er mer enn navn. Det er en beskrivelse av noe, en høyst aktuell klinisk realitet. Det er en fysisk og psykisk utmattelse der det ikke er nok å hvile ut i helgen. Det handler selvfølgelig om arbeidets organisering - og enda mer om omorganisering. Begrepet utbrenthet ble først anvendt om prester og helsepersonell, om grenseløse oppgaver og utakk som verdens lønn. Som leger er vi i ferd med å miste nok en eksklusivitet. Hotte bransjer som IT, reklame og medier tar mer og mer av plassen. Der skal identiteter nyskrives. Der er ikke identitetskrisen en bivirkning, men en forutsetning.
DET BEGYNNER Å BLI PLAGSOMT MORSOMT å arbeide. Beskrivelser og betroelser ble utvekslet i gruppen. Vi beveget oss sammen i store og små forklaringer om hvordan de hadde havnet her.
C. kom til at arbeidet var for artig. Det var der han erfarte mening. Han fikk mer enn en solid lønn. Han fikk solid selvrealisering i tillegg. For å holde på slike som ham, var forholdene lagt godt til rette. Prosjektene var tøffe, men varierte. Teamet var organisert omkring "vennskapet". Det var den emosjonelle arbeidsplassen. Men når hardt arbeid blir til hard moro, risikerer også arbeidet å bli grenseløst. C. hadde en økende innsikt i at det var uklare soner mellom selvrealisering og selvutbytting. Hvorfor gå hjem?
C. hadde en sønn. Han hadde også en kone. C. hørte deres monotone anklage: "Når?" Han parerte like monotont med blandingen av løgn og selvbedrag: "Neste måned. Da letter det nok." Når arbeidet var så variert, ble familien opplevd som rutinen.
Det grenseløse arbeidslivet rommer en ganske barnslig romantisering av å bevege seg på ytelsens rand. Det låner retorikk og selvforståelse fra ekstremsport, med dens søken etter fare og øyeblikkets intense drama. Noen ord er på vei ut. Det gjelder "rutine". Og kanskje "lojalitet". Hvilken tulling søker ansettelse med en plan om å bli i bedriften femti lange nok år til å få gullur? Nye hedersord er på vei inn. Det er "fleksibilitet", selvfølgelig, og "risiko". Det er også "grenseoverskridelse" og "kaos". Men noen er ikke laget for slike vanvittige morsomheter. Vi har forskjellige behov for trygghet.
Romantiseringen av å arbeide inntil utmattelsen flytter normer. Om man ikke erklærer seg litt brent, kan det skape mistanken om at man ikke har gjort en god nok jobb; slik det etter store sportslige innsatser er ny norm å spy litt og dø litt.
Og kanskje det nye arbeidslivet låner fra rusen: på-og-av. Etter en voldsom innsats på, ble C. og hans team belønnet med en engelsk uke av - med varme bad og oljemassasje.
Det stiller store krav til et sammenhengende selv å skulle romme - på et rimelig sunt vis - all denne arbeidslivets attraktive uro. Hvordan formes et såkalt sammenhengende selv når arbeidet er dannende for vår personlighet, og når dette arbeidslivet romantiserer kaos? Det er mye å tenke på.
Et stort spørsmål fra gruppen: Hvordan kan vi romme to tilsynelatende motstridende krav, arbeidslivets ytre krav om kronisk forandring, og menneskets indre krav til sammenheng og forutsigbarhet? Eller C.s versjon: Hvordan skal han i arbeidet dyrket bruddet - for samme kveld å lære sin sønn om forpliktelsen?
DE SMÅ FORKLARINGENE handlet om de enkelte i gruppen. Når grenseløse personer møter det grenseløse arbeidet, kan det bli skummelt. C. var flerfoldig grenseløs. Det gikk utover. Han ville til stjernene. Grenseløsheten gikk også innover. Han evnet dårlig å sette grenser for andre. En tredje form handlet om hans plutselige suksess og oppblåste selvbilde. C. mente at han på svært kort tid hadde fått et meget stort hode. Dette hodet var tilsvarende sårbart for vindkast.
HAN SA DET IKKE. C. slapp å si det. Han rakk likevel å fullføre sine oppgaver. Det skyldtes forlengede frister. Noen andre hadde visstnok måtte melde pass.
Utbrenthet vil bli en stor vekstnæring.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
