|
SVEVO
OG JOYCE
Hypokondriske
dager i Trieste
”Trieste
II”
Finn
Skårderud
En
mann mener selv at han absolutt bør slutte å røyke. Han
forsøker en rekke teknikker. De er mislykkete alle sammen. Han
legger seg endog inn på en lukket privat anstalt. Der skal han
hele tiden bevoktes av en kortvokst og meget streng pleierske. Men
så får han angst av at både hans kone og klinikkens lege syntes
denne desperate ideen var så god. Skal de innlede et forhold? I
løpet av den første natten klarer han å skjenke pleiersken,
får fatt i elleve simple ungarske sigaretter, og rømmer.
Han
forsøker å løfte sin tobakk til et filosofisk problem. Gradvis
går det opp for ham hvorfor han feiler. Når han skal slutte å
røyke, blir den siste sigaretten ekstra god. Han gleder seg
overvettes til denne. Han er først og fremst ikke avhengig av
sigaretter, men han er blitt avhengig av stadig å slutte å
røyke for dermed å få mange siste sigaretter. Han innser at han
må slutte å slutte å røyke om han skal klare å slutte å
røyke.
Dette
er fra første kapittel av Italo Svevos roman ”Zenos
bekjennelser”, første gang utgitt i 1923. Tonen blir satt.
Ganske innsiktsfullt, men først og fremst latterlig og tragisk.
For hva er mer alvorlig enn våre avhengigheter; enten det er av
tobakk eller oppmerksomhet eller kjærlighet. Et utvalg av
internasjonale forfattere har nå kåret ”Zenos bekjennelser”
til en av verdenslitteraturens hundre beste bøker. Utmerket.
Gode
innsikter kan få stor hjelp av en viss kvikkhet. Svevo bruker
komikken som redskap mot det tragiske i å være et moderne
menneske. Zeno er en hypokondrisk anti-helt. Han kjenner seg syk,
men er han syk? Eller er det bare en livsfølelse? Desperat
forsøker han å atsprede seg selv fra den umulige oppgaven å
leve. Hvilken atspredelse er bedre enn bekymringen over egen
helse. Dette kokeriet som er menneskets hjerne, sender han av
gårde på viktige og uviktige bekymringer. Og om han føler seg
bedre, sørger han for å røyke seg syk nok.
Å
lese om Zeno, gir appetitt på Trieste. Romanen er mer enn en
hypokonders bekjennelser. Det er også en roman om en by, med den
ambivalente Zeno på stadige vandringer i Byparken, langs moloene
og i gatene mellom kafeer, Børsen og borgerlige hjem. Aller
første gang jeg leste romanen var på et tog vekk fra Trieste.
Byen som figur ble viktigere og viktigere, og jeg beveget meg
stadig lenger vekk. Det tok tjue år før jeg kom tilbake. Jeg
erfarer at det ikke er så mange turister i Trieste. Men av de få
kommer også flere andre på grunn av Zeno.
Om
de da ikke er her for Joyce-ruten. Eller Rilke-ruten rett utenfor
byen, i Duino hvor Rilke skrev sine Duino-elegier, nettopp utgitt
på norsk.
Man
trekkes til havnen. Byen mangler den fjerde veggen. I havnen
åpner byen seg mot verden. For noen er dette Adriaterhavets
blindgate, en anakronisme. For andre er det ”Elskede Trieste”,
en krystallisering av det mellomeuropeiske, en rik strand
overstrødd med spor fra de viktigste begivenhetene i de siste
århundrenes europeiske historie. I 1918 ble byen italiensk. Før
var dette havnen til dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn.
Nasjonaliteten og identiteten er flytende, og den italienske
morskulturen er filtret inn i slaviske, germanske og galliske
nettverk på tvers av tid og sted.
Forfatteren
og litteraturprofessoren Claudio Magris har skapt seg et navn som
en profesjonell triestiner. Han lager mer enn gjerne en enhet av
Svevos forfatterskap og byen som kulturell og psykologisk
tilstand. Utallige ganger har Magris latt seg intervjue på
legendariske Café San Marco om Trieste-kulturen som en
mellomeuropeisk smeltedigel. Et yndet tema for Magris er storhet
og tomhet som sider av samme sak, dekadense og melankoli. Hvilket
hell er det ikke da for hans idé at statuen av Svevo i Byparken
rett ved siden av, flere ganger i historien har vært hodeløs.
I
sin bok ”Mikrokosmos”, en litt metaforisk pyntesyk, men ellers
utmerket bok, skriver Magris om den grunnleggende hodeløsheten,
om Svevo som forfatteren som så grundig gransket livets
vanskeligheter og tomhet, og som så at saker og ting ikke var som
de burde, men likevel fortsatte å leve som om de hadde vært det;
som avslørte kaos, men lot som om han ikke så det; som innså
hvor lite attråverdig og elskverdig livet var, men likevel lærte
seg å attrå det og elske det intenst.
Nå er hodet på plass.
Svevo
skriver fra samme posisjon som en Robert Musil: Det habsburgerske
regimet er i oppløsning. Tapet av sentrum utløser forvirrete
kramper omkring identitet. Svevo skriver om borgerskapet i en tid
hvor sosiale institusjoner flyter. Der hvor det ytre blir vagere,
eser det indre. Dette er psykologisk litteratur, hvor
selvrefleksjonen blir sentral. Slik er Svevo en grunnleggende
moderne forfatter.
Borgerlighetens rollespill, dobbeltspill og falskspill
fører tankene mot Freud. Og ”Zenos bekjennelser” er sterkt
inspirert av psykoanalysen. Riktignok gjør den narr av
analytikeren, men det er jo en del av Svevos kjærlige ironi.
Freud levde selv fire mislykkete måneder i Trieste på slutten av
1870-tallet. Den unge legen dissekerte flere hundre slimål for å
finne ut om den var enkjønnet eller tvekjønnet. Han fant det
ikke ut. Det var ikke denne, men den senere Freud som skrev om
menneskets kjønnsliv, som inspirerte Svevo. Han oppdaget Freud
omkring 1910, og sammen med en nevø var han den første til å
oversette ”Drømmetydning” til italiensk.
Et
gjennomgående tema hos Svevo er de
udugelige. De er udugelige til det meste, særlig mennene. De
er udugelige til å studere, arbeide, spekulere, spille fiolin,
gå i psykoanalyse, slutte å røyke og til å skape. Zeno får
seg en elskerinne, men får det ikke til. Når han innser dette,
er han også ute av stand til å bryte med henne. Det er
udugeligheten som faktum, og atspredelsen som fortrengning. Men de
kan få andre til å le. Og vi liker dem. Når de klarer seg bra,
er det på grunn av arv eller flaks. Når Zeno får seg en flott
kone, er det en blanding av hell og misforståelse. Det var den
eldre søsteren han ville ha.
Når Svevo – i psykoanalytisk ordbruk - forsøker å
gjennomskue borgersjelens forkledninger, er det med et språk
fritt for fiffigheter. Med sin triestinske bakgrunn hadde han
vansker med det italienske kunstspråket. Han satte selv sammen
det han kalte ”en handelsmanns esperanto, grovt og usmidig”.
Grovt er det ikke, men rent og effektivt.
I
parken står også en byste av James Joyce.
Svevo
hadde selv, i likhet med byen Trieste, flerkulturell bakgrunn. Han
ble født i 1861, som sønn av en rhinlandsk-jødisk handelsmann.
Han fikk sin utdannelse i Bayern. Hans borgerlige navn var Ettore
Schmitz, men han syntes ikke at den stakkars vokalen i etternavnet
hans fortjente å stå enslig mellom seks vokaler. Pseudonymet
Italo Svevo betyr simpelthen Svaberen Italus, den tyske
italieneren.
Faren
gikk fallitt, men Svevo ble økonomisk reddet av sitt ekteskap.
Hennes familie hadde patent på et grunningsstoff til bruk i skip,
som hadde så effektivt frastøtende egenskaper at det ble en
langvarig suksess. Han levde som velstående forretningsmann, og
skrev noe på si. På 1890-tallet kom to romaner, som knapt noen
oppdaget.
Forretningene
krevde at han ble bedre i engelsk. Ved Berlitz språkskole i
Trieste arbeidet en rastløs ire. Møtet med James Joyce ble helt
avgjørende for at Svevo i dag omtales som en av de aller største
i moderne italienske litteratur. James Joyce og Nora levde femten
år i Trieste, i frivillig eksil. De forsøkte seg en periode i
Roma, men vendte tilbake. Joyce orket ikke Roma, han ”hatet den
dumme solen som forvandlet mennesker til smør”. John McCourts
bok fra 2000, ”The Years of Bloom. James Joyce in Trieste
1904-1920” er en rik introduksjon til Joyce-familiens liv i
Trieste. Den noe utradisjonelle engelsklæreren, alltid blakk,
hadde et løst forhold til pensum. Ofte leste han høyt fra egne
verker. I Trieste skrev han ”Dubliners”, ”A Portrait of the
Artist as a Young Man”, skuespillet ”Exiles” samt de første
delene av mesterverket ”Ulysses”.
Og
en dag kom den eldre eleven Svevo med sine glemte romaner. Joyce
gjenkjente grepet fra en kunstnerkollega. Den ene var rik og den
andre fattig, men begge var de fanger av det livet som ble styrt
av debet og kreditt. Joyce oppmuntret den sjenerte Svevo til å
vende tilbake til diktningen. Og da den tredje, siste og mest
ærgjerrige romanen om Zeno var fullført, var det takket være
Joyce og hans litterære nettverk at den skrivende
forretningsmannen ble oppdaget. Svevo kalte selv dette hans ”Lazarus-mirakel”.
Først skjedde miraklet i Europa, og så gradvis i Italia.
Svevo
skrev om tragikomiske misforståelser. I hans eget liv var det
mange av dem. Som at hans kone aldri aksepterte ham som forfatter.
Den endelige tragedien, uten særlig komikk, var bilulykken som
tok hans liv i 1928.
Joyce
og Svevo ble nære venner. Den eldre og den yngre. Som far og
sønn. Der de spaserte sammen, kunne de minne om Leopold Bloom og
Stephen Dedalus i Dublins gater. ”Det kan ikke være særlig
usannsynlig,” skrev broren Stanislaus Joyce, ”i Blooms
skikkelse å se Svevos modnere, objektive, fredelige temperament
som reagerer på ynglingens grådige livlighet.” Trieste minnet
Joyce om Dublin. Og Dublin i ”Ulysses” er også Trieste.
Det
beskjedne Svevo-museet i Biblioteca Civica på Piazza Hortis er
også et Joyce-museum. Den eneste ansatte til stede er en
sjarmerende gråhåret kvinne. Hun er rotete og komisk. Er hun
litt sveviana selv –
udugelig og begeistret?
Finn Skårderud er psykiater
og forfatter.
|
