Dagbladet Magasinet
"SPOR"
28.09.2002
KROPPSTANKER
Finn Skårderud
Som lege er det én setning som forfølger meg. Det er denne: "Det har blitt for mye for meg."
IKKE FOR LITE, som man godt kunne ha tenkt seg, men for mye. Det er altså et grunnleggende overskuddsproblem. Jeg tenker på denne setningen på Thorvaldsens museum i København. Høstens utstilling tematiserer avmakt. Mange av skulpturene ser ut som om det har blitt for mye for dem. De er tynget av dette for mye, og de bøyer nakkene.
Eller tenk på Rodins "Tenkeren". Tunge tanker, og hodet må stanses i sitt fall.
JEG KJENNER EN MANN. Han bodde sammen med en kvinne. De var slikt et flott par. Han syntes at hun var vanskelig å leve sammen med. Problemet for dem var hennes ærlighet. Hun var en kvinne som lot seg begeistre. Hun lot seg begeistre av mye, men ikke minst av andre menn. Det var nesten som om hun, antydet hun selv, ikke kunne noe for det. Hun gikk til sengs med dem.
Og da ærligheten for henne var en absolutt livsanskuelse, var hun nødt til å fortelle det til ham. Han var usikker på om hun var styrt av en slags umoden naivitet omkring sin ærlighet. Så hun ikke hvordan ærligheten ødela. Samtidig fant han det vanskelig å be henne om å avstå fra å være ærlig. Eller drev hun i virkeligheten et kynisk og krenkende spill med ham? Og alt snakket om ærlighet var selve løgnen. Han var forvirret.
EN DAG FIKK HAN EN IDÉ. Det var nærmest en intuitiv kroppstanke. Han øynet en motstrategi. Han ville motarbeide den indre forvirringen gjennom ytre orden. Dette er velkjent og helt elementært. Han arbeidet hjemme, og hadde et kontor på loftet. Hver gang hun hadde vært oppe hos ham, bar han en gjenstand ut av rommet. Han var godt tilfreds med dette ritualet. Det begynte nærmest som en lek. Men ofte føltes det som en absolutt nødvendighet. Det var de gangene hun kom opp den bratte loftstrappen, stilte seg bak ham der han satt på sin stol, og rusket ham i håret på sin særegne måte.
Han begynte med å fjerne gjenstander som var likegyldige. For at ritualet skulle ha betydning og være mer enn bare å rydde opp, gikk han over til å fjerne ting som ikke var likegyldige.
Han elsket henne. Hun var faktisk den kvinnen som for aller første gang hadde gitt ham en forståelse av hva det vil si å elske en kvinne. Det var meget foruroligende. Han elsket henne høyt, og derfor ble alt noe rot. Han fjernet alle fotografiene av deres familier. Han så seg om og vurderte hva som sto for tur. Hun kom opp, rusket ham kjærlig i håret, og kastet så ut en souvenir-Buddha av jade fra Laos.
ETTER NOEN MÅNEDER VAR ROMMET NESTEN TØMT. Nå tenkte han svært mye på dette, og hvor ubehagelig det var å ha ting rundt seg. De forstyrret hans konsentrasjon om viktige saker.
Hun ble fortvilet. Hun flyttet ut. Men han fortsatte. Han gikk videre til føden. Han spiste bare mat som han mente var ren. Han blandet ikke lenger maten, men var opptatt av at den lå atskilt på tallerkenen. Han tenkte at han en dag skulle få seg en ekte Meissen-tallerken, helt hvit og nesten gjennomskinnelig. Han spiste ikke frisk fisk, men fisk fra pakker i frysedisken. Han likte at denne hadde rette kanter og derfor var særdeles oversiktlig. Tanken om saus, eller det udifferensierte - en gryterett - provoserte ham voldsomt. Han kjente et ubehag ved tanken om å være fylt av slik dritt.
Han spiste mindre. Han tapte seg. Det var ikke noe mål i seg selv, men han mislikte det ikke. Han fikk en fornemmelse av at han selv ble mer tydelig og skarpere i kantene. Han følte seg skjerpet.
HAN BESKREV DET SLIK: "Hun ble for mye for meg. Jeg skulle romme mer enn jeg kunne. Jeg ble overfylt. Jeg følte jeg meg proppet og mett. Da hjelper det å redusere."
Gjennom dette halvt vanvittige kjærlighetens renseanlegg beskyttet han seg mot det udifferensierte og kaotiske i kjærligheten. Det var jo et slags vanvidd. Men det var bare et halvt vanvidd, fordi det også er uendelig logisk. Han uttrykte seg gjennom kroppens konkrete symboler. Med kroppen som redskap forsøkte han fysisk å rense opp i urene følelser. Det var emosjonell og eksistensiell slanking.
DET VAR TINGENES TALE. Han overdrev. I mildere grad gjør vi det alle hver dag. De amerikanske filosofene George Lakoff og Mark Johnson har skrevet et ærgjerrig, og meget fascinerende verk om hvordan våre kroppslige erfaringer er grunnlaget for vår tenkning, våre begreper og vår erkjennelse. Sinnet vokser ut av kroppens erfaringer.
I "Philosophy in the Flesh" viser Lakoff og Johnson hvordan kroppen gir oss metaforer, språklige bilder, til å erfare og føle oss selv. Vår daglige kontakt med gravitasjonen som fysisk erfaring, gjør at opp-ned og tung-lett blir allmenne referanser. Humøret er på topp, jeg stiger i karrieren, eller jeg føler meg helt på bunnen. Når jeg er trist, kan jeg kjenne det som hos Thorvaldsen og Rodin som tynget, tunge tanker og tung i hodet. Den skamfulle kan fysisk erfare å ta for mye plass. Den lengtende kan fylle seg med trøstemat. Den spiseforstyrrete har ikke kontroll over sitt liv, men tar forsøksvis kontroll over appetitten. Hun eller han kan kjenne en lettelse over å bli lettere, en følelsesmessig renselse av å spy ut siste måltid. Og så videre.
DET ER GANSKE FANTASTISK. Våre kropper er så rike. De snakker, og de snakker meget konkret, direkte og effektivt. Men de er også fattige, fordi dette språket er så konkret, direkte og effektivt. Det er lett å bli fanget i et slikt språk. Vi glemmer at det er metaforer. Vi erfarer det som virkelighet.
Vi trenger således et bedre språk om kroppens språk. De to filosofene bidrar godt.
MON TRO HVORDAN JEG hadde erfart min tristhet om jeg hadde vokst opp helt uten gravitasjonen, i et romskip: Å, mitt stakkars svevende hode.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
