Dagbladet Magasinet
"SPOR"
04.11.2000
KUNSTEN Å GLEMME
Finn Skårderud
Hjernen stanser ikke der den bør. Å tenke seg i hjel er en underkjent dødsårsak.
EN UNDERLIG GLASSKULPTUR. Jeg møtte den på et tropisk hotellrom. Den minnet mer og mer om en hjerne. Etter hvert begynte jeg å diskutere med den.
Selvfølgelig er den menneskelige hjernen imponerende. Men moderne liv er forvirrende. Vi hadde trengt klare tanker for å sortere. Men nevropsykologer kan fortelle oss at tanken ikke er på høyde med komplekse følelser. Arthur Koestler hadde tilsvarende bekymringer for flere tiår siden, i sin bok The Ghost in The Machine. Etter det har vi fått enda mer å forholde oss til. For mye tenkning skaper behovet for å glemme. Å glemme seg selv nok, kan være en krevende utfordring.
SLIKE ANFEKTELSER BLE JEG FØRT UT I fordi jeg var blitt kjent med en ulykkelig mann:
Flere morgener reiste vi i raske båter ut til korallrevene. Rytmen var tropisk enkel: Man ligger på dekk, soler seg og spiser ananas, så dykker man. I tre dager lå vi ved siden av hverandre på dekk, i den grad han var i stand til å ligge i ro. Han var svært plaget, og viste det både med kropp og ord.
Han forsto ikke selv helt hva som hadde skjedd. Han var blitt utsatt for grov kritikk, i manges påhør. Han syntes den var uberettiget. Han burde vel ha ristet det av seg, egentlig en bagatell. Men han ble akutt rammet. Han følte seg kroppslig syk. Verre var krenkelsens rasende tenkning. Han beskrev sin hjerne som en ustoppelig helvetesmaskin. Han kom ikke videre med sine tanker, men var fanget i et selv-baksnakkende lukket kretsløp. Tankene førte ingen andre steder enn til sin egen gjentakelse.
Han forsøkte å avlede seg selv, ved å slippe hjernen løs på en film han tidligere hadde sett. Men etter hurtigspoling ble han uvegerlig ført tilbake til skrekkscenariene om sin egen elendighet. Han følte seg avslørt, overfor andre og overfor seg selv. Han tenkte seg dypere og dypere ned i sitt eget spor.
Han ønsket desperat å glemme. Men hvordan kan man stanse sine egne tanker? Jeg møtte ham på vei til bunns. Han senket seg ned til fiskene. Det virket faktisk. Det var derfor han var på båten. Urolig ventet han på neste dykk.
DET ER DEILIG DER NEDE. Bevegelsene er langsomme, og armene ligger på ryggen. Fargene er sterke. Underlige vesener tar oppmerksomheten. Man er vektløs og ikke lenger tynget. Kroppen settes i bevegelse, og blir ført ut i noe som er større enn oss selv. Bevegelsene i dypet er bevegelsene vekk fra en selv, mot selvforglemmelsen. Der nede er man også sammen, men dialogen begrenser seg til tegnspråk. Så dumt at man må opp.
Ideelt sett skulle vi ønske oss en selvkontroll som behersker tanken og følelsen; at vi kan snakke oss selv til ro og være selvtrøstende. Men det er altså da hjernen skuffer. Svært mye av samtidens psykologi og psykiatri handler om at vi må arbeide med tankene våre, fordi vi tenker for destruktivt.
I fraværet av det ideelle bør vi innse selvforglemmelsens nytte og nødvendighet. Det tales gjerne om "flukt" når vi forsøker å avlede oss selv, om å stikke av fra problemene. Kanskje det også; men det er behov for et langt mer nyansert perspektiv. Teknikker for selvforglemmelse er nødvendige for at vi ikke forgår i selvoppmerksomhet. Et annet ord for det samme er time-out. Behovet for time-out er en konsekvens av at det er for mye time-in.
DET ER NAIVT, og høyst uvitenskapelig, å påstå at det tenkes mer enn før. Jeg gjør det likevel. Iallfall er det mer å tenke på. Dette "mer" er oss selv.
Moderne kultur er en psykologisering av hverdagslivet. Vi er selvrefleksive vesener, for å låne et begrep av sosiologen Anthony Giddens. Det refleksive racet er at vi blir vårt eget prosjekt: Jeg må stadig stilling til hvem jeg skal være, hva jeg skal gjøre, og til kravet om å realisere meg selv. Denne homo psychologicus er et følsomt og selvsentrert menneske, årvåken for hva som beveger seg i det. Der andre tidligere tenkte for oss, må vi selv ta mer stilling. Det indre eser.
Det kan bli monstrøst mye å forholde seg til. Og det ligger ikke for alle av oss å kunne fortrenge. Det finnes et selvbevissthetens paradoks: Det er gjerne slik at den er lykkeligst som tenker minst på hvordan finne lykken. Selvbevissthet utarter raskt til en bevissthet om mangelen, på det vi ikke har. Og kroppsbevissthet blir ofte en påminnelse om feilen, slik den halte er bevisst sin gange. Utfordringen er også krevende og interessant paradoksal: Hvordan skal vi klare å tenke slik at vi også glemmer oss selv mer?
Til alle tider har man forsøkt å tre ut av sine ubehag. Rusen er det beste eksempelet. Men det er samtidig fristende å si at selvforglemmelsen er en fremtidig vekstbransje. Én ting er de kommersielle tilbudene, enten det er underholdning eller eventyrlige opplevelser. Der finnes mye moro. Langt mer problematiske, ofte regelrett ondartete, er de private kroppspraksisene. Jo større plager, desto intensere opplevelser skal til for å avlede seg selv nok. Det kan være å oppsøke utmattelsen, å spise eller ikke spise, og altså den kjemiske pausen. Eller å smelle hodet i dørkarmen. Den fysiske smerten leder vekk fra den psykiske. Skremmende tall for unge menneskers kroppslige selvskading kan sees i et slikt perspektiv. Løsningene blir raskt en del av problemet.
JEG BETRAKTER GLASSHJERNEN. Jeg synes synd på dem. Jeg er litt skuffet over hjernen, både min og andres. Det er ergerlig at tanken ikke er noe større. Litt moderne selvrealisering burde den jo tåle, uten å ta av i stormannsgalskap eller selvbebreidelser.
Jeg legger et håndkle over en glasskulptur og slukket lyset. Time-out.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
