Hovedsiden | Biografi | Forfatterskap | Nyere artikler | Aschehoug | Spiseforstyrrelser | Bokbestilling | Ledelse og arbeidsliv | Kontakt
 

Fast spalte:

Fra divanen

LOVE

-       i behandlingsapparatet

Finn Skårderud

For oss som arbeider som behandlere for spiseforstyrrelser, har det dukket opp en forstyrrelse.  Hvor stor denne forstyrrelsen til sist vil bli, er uvisst. Det er en nyttig og påkrevet forstyrrelse.  Denne gang kommer den fra Canada.  La meg driste meg til å ta i bruk meget store ord: Forstyrrelsen heter kjærlighet.  I hvilken grad hører et slikt totalt begrep hjemme i et psykiatrisk behandlingsapparat?  Hva er det som hjelper de aller dårligste?  Og hva kan det forventes at vi gir?

            Omtrent samtidig som dette nummeret av Psykisk helse kommer i postkassene, blir det i Oslo avholdt et seminar med canadiske Peggy Claude-Pierre.  Hun arbeidet målbevisst for å innfri sine akademiske ambisjoner.  I løpet av kort tid ble begge hennes døtre alvorlig rammet av anoreksi.  Hun la ifølge henne selv alt til side, og ga døtrene en nærmest total omsorg.  De ble bedre, og moren bestemte seg for å vie seg til å redde spiseforstyrrete, med de samme metoder hun hjalp døtrene.  Begge døtrene er i dag behandlere ved morens privatinstitusjon.  I PR’en for seg selv sier Claude-Pierre at hun hjelper de aller dårligste som er oppgitt av all verdens medisinsk ekspertise.

            Peggy Claude-Pierre har også skrevet bok: The Secret Language of Eating Disorders: The Revolutionary New Approach to Curing Anorexia and Bulimia.  Hva er den revolusjonerende nye metoden?  Det er selvfølgelig den evig-aktuelle metoden: Kjærlighet.  Ifølge Peggy Claude-Pierre handler det om å gi, gi, gi, gi.  I et fjernsynsprogram får vi se Claude-Pierre som tar imot nye, radmagre pasienter i rullestol på flyplasser, og hun kysser i vei.  Pasientene blir fulgt av personale hele døgnet.  De mates med skje og flaske.  Det er moderligheten som er det styrende behandlingsprinsipp.

            Peggy Claude-Pierre har for lengst rukket å bli en het potet, slik mange andre karismatiske ”store mødre” har vært det før henne i anoreksibehandlingen.  Noen er veldig for, og noen er veldig mot.  Noen mener at en slik total omsorg i en skjermet verden gjør pasientene lite egnete til å gå ut i den virkelige verden. Etter å ha lest og å ha videosett, må jeg innrømme at det sitter vel mye amerikansk sukker igjen på netthinnen.

            Men la oss legge fordommer til side, og i stedet konsentrere oss om det viktige: Pasienter er forskjellige, og skal behandles forskjellig.  Det er et faktum at en liten gruppe, de såkalte ”aller dårligste” har begrenset nytte av ”standard behandling”.  Spiseforstyrrelser er en uendelighet av årsaker og former.  For noen av dem handler det faktisk om underernæring av kjærlighet.  De trenger ikke noe mer avansert, men mer av det mest basale og banale: kjærlig omsorg.  For noen ser det ut som om de må ta oppveksten om igjen nesten helt fra starten: fra det barnslig krevende til det voksent givende.  Andre pasienter er på andre steder i sin personlighetsutvikling og i sine relasjoner.  For dem ville Claude-Pierres kunne oppleves som en selvstendighetskrenkende invasjon.

            Hva med oss som skal hjelpe?  Det er viktig å se på hvordan vi bruker språket om pasienter.  Det psykiatriske språket har en rekke begreper som sikrer en avstand mellom dem og oss. Språket kamuflerer at alt menneskelig er relasjoner, og at vi er deler av disse relasjonene.  Begreper som ”manipulerende”, ”motstand”, ”manglende motivasjon” og ”splittende” redder våre skinn, men ikke nødvendigvis pasientenes.

Det er vår utfordring å introdusere begreper som kjærlighet og omsorg - på modent vis.  Det er vår utfordring å finne balansegangen mellom regler og de nødvendige unntakene fra regler.  Å introdusere en slik samtale er en betydelig utfordring til vår modenhet.  Å være behandler må også innebære at vi aktivt tar noen risikoer i et komplisert grenseland mellom nær og fjern. Det krever imidlertid at vi blir enda tydeligere i våre roller som ”voksne”.  Den voksne kan gi mye, men ikke på grenseløst og selvutslettende vis.

            Det er nærliggende å avslutte med en anekdote om Sigmund Freud.  Under første verdenskrig skrev han noen meget strenge Tekniske skrifter.  Han skrev at man aldri skal tilfredsstille pasientene. Han fremmet en lang tradisjon for at det kan være nyttig å frustrere pasienter.  Men den samme Freud tilfredsstilte.  Han ga mat til sultne pasienter.  Han ga sine gamle bukser til noen av de fattige.  Selv har jeg svært liten tro på begrepet ”frustrasjon” i behandling.  Da har jeg langt mer tro på å gi bort noen bukser.  Vi kan late som om kjærlighet ikke er et relevant begrep i profesjonell behandling.  Men vi slipper ikke unna.