|
DE
RASTLØSES INTERNASJONALE
Bruce
Chatwin
Nicholas Shakespeare:
Bruce Chatwin.
594 sider. 20 £.
The Harville Press, London
Av
Finn Skårderud
Sommerens
store leseropplevelse er Nicholas Shakespeares biografi om den
rastløse engelske forfatteren Bruce Chatwin.
Chatwin
er verdensberømt, unntatt i Norge.
Han er blitt den romantiske helten for de mange backpackers,
for dem som reiser lett og som vil se noe helt annet.
Den nesten-unge døde Chatwin (1940-1989) led sterkt av hva
poeten Baudelaire kalte ”hjemmets skrekk”.
Hans livs store fordom var hans eget England.
Røtter
og ikke-røtter: Det blir fort mye rot.
Chatwin er blitt hovedskikkelsen i en Rastløses
Internasjonale. Billigutgaver
av bøkene hans ligger på toppen av mange slitne ryggsekker denne
sommeren. Han blir
lest som en veileder både i geografien og sinnstilstandene.
Selv
kalte han seg ”alle gresshoppers mor”.
Han har i sannhet avlet.
Pilgrimene snuser i hans spor i En annen melankolsk
reisende, danske Carsten Jensen, skriver om møtet med den
kinesiske urtelegen dr. Ho som har slått seg opp på at han ble
hovedperson i Chatwins What
am I doing here? Dr.
Ho lever nå av å ta seg av Chatwin-pilegrimene.
Chatwin
blir kalt en fornyer av reiselitteraturen.
Han reiser ikke i geografiske landskap, men i historier om
menneskene som lever i landskapene. Chatwins venn, den tyske forfatteren Hans Magnus Enzensberger,
sier at det oppsiktsvekkende ved Chatwin er hvordan han skaper en
ny sjanger, hvor skillet mellom fiksjon og ikke-fiksjon,
mellom roman og loggbok, er umulig å finne.
Selv ville han at bøkene ikke
skulle stå i hyllene for reiselitteratur.
Chatwin
var en vill romantiker. Som
romantikere flest var han en løgner. Romantikeren dikter seg en helhet der hvor denne ikke finnes.
Der en høyst forståelig, og stort sett svært tilgivelig,
måte å lyve på. Han
var mytoman som Hemingway.
…..
Shakespeares
Et
drama innad i teksten.
Shakespeare beskriver hvordan Chatwin, som hadde England
som sin store fordom, døde ”en arketypisk engelsk død: i
utlandet, svøpt inn i hemmeligheter, kjempende til det siste og
ikke uten en dyp følelse av skam og anger.”
Det er svært engelsk å ikke like England. Det engelske imperiet er bygd på at folk forsøkte å komme
seg vekk derfra, men ikke ville gi slipp på sin te og sin kultur.
Rot
og ikke-rot. Det blir
mye rot.
Han
var satans forførende, lenge før han begynte å forføre det som
har blitt millioner av lesere.
”…….
For å dekke over sin homoseksualitet og den egentlige dødsårsaken
laget Chatwin en Chatwin-anekdote: Han hadde spist et rått stykke
av en kantonesisk hval og var blitt smittet av en kinesisk sopp
som hadde infisert hans ryggmarg.
Soppen var sann nok, på grunn av det dårlige immunforsvar
som hører til AIDS. Hvalen
er mer tvilsom, men det meste handlet om at han ikke ville at hans
far skulle vite noe om hans homoseksualitet (Chatwin senior var
kapteinen som brakte kronprins Olav tilbake til Norge ved krigens
slutt).
Rushdie:
”Historier var hans besettelse… Han ga faen i om de var sanne
eller ikke, bare de var gode.”
Det
var så mange av ham, som om han skrev manus til roller han selv
skulle komme til å spille
Noe
ikke tidsriktig, gammeldags, som E. M. Forster mente at avskyelig.
”happy to be gay”
Og
det de da fanger er nettopp uroen, spenningen mellom han som drømmer
om å være asket, bonde i Mauretania, og
Han
var en seer og en kikker. Psykoanalytikeren
og Chatwin-vennen Werner Muensterberger, som blant annet hadde
hatt James Dean som en av sine pasienter, uttalte at ”Jeg har
aldri i mitt liv sett noen som har holdt sin seksualitet så
privat.” Muensterberger
er den som forstrekker Shakespeares utsagn om seeren til et utsagn
om kikkeren. Han
likte å kikke, som seksuelt vesen og litterært vesen.
Han betraktet, og nøt det.
Han var en observatør langt mer enn aktør.
Når han i sine bøker i jeg-person er en aktør,
dokumenterer Shakespeare at det er mest dikt.
Han bytter om på personene.
Når han som jeg-person på reise i Australia beroliger
sine reisefeller som er redde for slanger, var det omvendt.
Chatwin var en stor pyse, hadde slangefobi, og i det såkalt
virkelige liv var det han som lå på taket av Landcruiseren
og ble forsøkt beroliget av sine venner som lå trygge på
bakken.
Og alvorligere enn det:
Chatwin som har skrevet den store moderne boken om Australias
urinnvånere: Snakket han noen gang med noen av dem?
Den store nomadeeksperten som fremstår som en naturalisert
Sahara-nomade, hvor få dager var han egentlig sammen med dem?
Hans livs store ufullendte
prosjekt var hans første bok – som aldri ble bok: Det
nomadiske alternativet. Det
var en stor ambisjon. Chatwin
var besatt av nomadisme.
………….
Det akademiske var ikke hans sterke side, og det viste seg
å være et blindspor når han moen måneder agerte arkeolog.
Han ble advart. Chatwin søkte alltid guruer, og han mente å ha funnet en på
universitet i ,,,. Men
professoren sa til: ”Du er for levende til å være
Velristet
flaske champagne – overstrømmende, konstant fortellende
Den
hypokondriske fortelleren fikk en forkjølelse ble til en
ekstraordinær begivenhet i manges liv.
Han beskrev for venner et skremmende epileptisk anfall som
eksploderte via nesen. Det
vanlige er å kalle det et nys.
Hjemme
er en perversjon
Nomader
er blant de mest studerte folkegrupper i verden, med solide
hyllemetre med etnografi. Har
bare ett sitat fra denne tradisjonen: nordmannen Fredrik Barth.
Vill
romantiker, i nærheten av nomader arbeidet hjernen overtid,
En
grandios projeksjon av sin egen utilpassethet.
Hans
moral var estetikken:
Hvordan
de reiste: som Garbo. De
trengte en sjåfør.
Sex
er galskap.
Han
skrev sine to beste bøker med .
Han skrev begge etter at han hadde fått sin AIDS-diagnose;
en bokstavelig deadline.
Hemingway
og når det gjelder mytomanien.
De var ikke bevisste løgnere.
En
gjøk, en gjest som betalte med anekdoter, uansett om de var ønsket
eller ei. Han ble
aldri i sitt liv noen gang observert å ta en oppvask.
Akademia,
tørre år. Overlat det til evnukkene – for mye i live for
universtetslivet.
Må
skrive om distansen – som leder til seksualitet.
Rushdie
Stormannsgalskap
– sin egen uro til et bilde på hvordan verden er anlagt.
Slutten
, ble han for alvor stormannsgal –
Monster
med engleansikt
Selvportrettene
er en dandy med ryggsekk
Men
”å reise med Chatwin var som å reise med sin 88-årige tante. Ingen bagasje var noensinne tilfredsstillende.
Været var aldri godt.
Det var for varmt, for kaldt, for fuktig,” sier et indisk
reisefølge.
Svikefull
mot alle andre enn leseren, sannheten og andre mennesker
eventuelle skade sto ikke i veien for den
gode historien.
En
av vennene beskriver hvordan den troløse Chatwin ”skjødesløst
vandret han en ettermiddag inn og ut av folks liv, og de var
bergtatte og fortvilte resten av sine liv
Lklklklklklklkl
(1940-1989)
Bruce
Chatwin er vår tids store hvite nomade: En dannet kunstekspert
fra England som dro ut i verden for å kurere sin uro.
Han er den melankoliske drømmeren som har fornyet
reiselitteraturen som sjanger med sin dype fascinasjon for
menneskeskjebner.
Det må være lov å spørre
om Bruce Chatwin (1940-1989) som ung mann faktisk var for dannet.
Han vokste opp i en familie av eventyrere og språkmektige
tanter, var forfallen til atlaser og anekdoter fra det fremmede.
Han utnevnte seg selv som fireåring til guide for
amerikanske soldater på Shakespeares minnesmerke i
Stratford-on-Aven. Etter
skolen begynte han hos Sotheby’s og ble bare tjuetre år gammel
sjef for impresjonismeavdelingen.
Han reiste verden rundt og uttalte seg om kunstverkers
verdier eller ekthet med - ifølge ham selv - en utrolig
arroganse.
Han ble rost for «å ha øye for det».
Men atmosfæren i kunstverden minnet ham mer og mer om et
likhus. Da fikk han
hjelp av sin psykosomatikk. Han
våknet en morgen i New York og var nesten blind.
Det var ikke noe organisk i veien.
Kanskje han hadde sett for mye?
Kanskje han burde se noe annet?
Videre horisonter? Mykere landskap? Bruce
Chatwin dro av gårde. Han
dro til Sudan, gjennom Rødehavsfjellene til fots og på kamel. Synet kom gradvis tilbake.
Billedeksperten kjente seg som nå en ikonoklast.
Han sa opp sin jobb, og var resten av sitt liv en reisende.
Etter hvert kom bøkene.
Det var reiseberetninger, essays og romaner fra Patagonia,
Timbuktu, Wales, Toscana, Praha, Afganistan - og så videre.
Bruce Chatwin er blitt
hovedskikkelsen i en Rastløses Internasjonale.
Paperback-utgaver av hans bøker ligger på toppen av
utslitte ryggsekker verden over.
Han er blitt en veileder både i geografien og i
sinnstilstandene. En
annen melankolsk reisende, danske Carsten Jensen, beretter i sin
bok Jeg har set verden
begynde om møtet med den kinesiske urtelegen dr. Ho som har
slått seg opp på at han ble hovedperson i Chatwins What
am I doing here? Han
lever nå av å ta seg av Chatwin-pilegrimene.
Han
skaper sin egen hybrid-sjanger hvor det er selve bevegelsen som
etablerer tekstens form og rytme.
Det er som om han reiser uten fastlagt rute og mål.
Det er reisen som skaper den reisende.
Og reisens dramaturgi skaper bokens dramaturgi.
Reisen starter, han samtaler med Arkady om dette og hint,
de møter aboriginere, de stanser opp noen dager, Chatwin
assosierer, de drar videre og møter nye mennesker, det er tendens
til problemer med en bølle, Chatwin drar videre uten Arkady, han
forteller om noe han har lest - og slik fortsetter det.
Bruce Chatwin skaper en slags
duvende litteratur - litt karavaneaktig - som inngir en ro.
Det er Chatwins store prosjekt at å bevege seg er den
naturligste formen for ro.
Å tro at man erfarer ro ved å sitte i ro, er bare en løgn
skapt av et fattig språk.
Det mest sentrale i Chatwins fornyelse av reiselitteraturen
er ikke erobringen av landskapet, men møtene med menneskene.
Han beretter konsekvent usentimentalt og uten tendens til
dramatisering. Han redegjør enkelt og derfor inviterende.
Hvorfor hisse seg opp?
Dels er han kostskolegutten med evne til å distansere seg,
og dels vil jo reisen alltid fortsette.
Godt over midtveis i boken
stanser reisen opp i flere dager.
Han setter seg ned for å redigere i sine mange notatbøker
fra tidligere reiser. I
serier av små impresjoner, utsagn, sitater fra andre forfattere får
vi innblikk i hans store nomadiske prosjekt. Det
nomadiske prosjektet er hans besatte opptatthet av det nomadiske
som antropologi, psykologi, skjønnlitteratur og filosofi.
Han forsker i de negative konsekvensene av å slå seg ned.
Han viser til at de som mest overbevisende har analysert
rastløsheten, har vært menn som har vært forhindret fra å
bevege seg: Pascal av migrene og magebesvær, Baudelaire av
narkotika og Proust av sin stakkarslighet og sine trette nerver.
Chatwin lener seg mot Baudelaire i sin beskrivelse av «hjemmets
gru - horreur du domicile».
Og han lener seg mot Pascals Tanker
en dag denne er i slett lune: «Vår natur ligger i bevegelse;
fullstendig ro er døden.»
|
