Dagbladet Magasinet
"SPOR"
09.12.2000
DET VEMODIGE KNULLET
Finn Skårderud
Det er tiden for betraktninger om seksualisert kjedsomhet. Tristessen er italiensk denne gangen.
I FELTRINELLIS BOKHANDEL på Banchi di Sopra i Siena tar jeg med en av høstens bestselgere. Marta Boneschi har skrevet Senso - I costumi sessuali degli italiani dal 1880 a oggi. Det er historieboken om italienernes seksualvaner de siste hundre og tjue årene.
Myter kan være sanne. Det er en sann myte at italienere er blant verdens mest erotiserte folkeferd. Myten er også usann. Italienerne erklæres i dag som dvaske. Det blir med praten. Empirikerne har sendt dem ned på 113. plass på ranglisten over hyppigheten av samleier blant verdens land. Noen mener sikkert de skulle skamme seg. Marta Boneschi er mer opptatt av å beskrive og fortolke.
Det er selvfølgelig en fascinerende historisk reise. Seksualitet bunner i en biologi vi ikke så lett snakker oss bort fra. Men sannelig, denne biologien er følsom for tidsånden. Den kultiverte biologien flytter om på våre erogene soner. Det er nesten skremmende at noe vi kan kjenne så fundamentalt, også er så formbart. Skam og ære slår seg til på forskjellige steder på kroppen. Det har vært tider for dyd og kontroll, og tider for masseproduksjon. Mussolini så sex som fascismens råvare. Det hyperaktive kjønnslivet og fertiliteten ble et kjernesymbol i den fascistiske retorikken om kraft. Han innførte skatt på sølibat. Den store erotiserende makt i Italia har selvfølgelig vært Kirken. Den har vært forbudet mot - og derfor den store stimulansen for - de kroppslige fantasiene.
AVISKIOSKEN LIGGER FEMTI METER fra bokhandelen. Jeg leser historie, men befinner meg i nåtid. Nåtidskiosken er et bombardement av sex. Bluferdigheten er definitivt avviklet. Boneschi trer støttende til: Bluferdigheten ble avviklet i 1958. En tyrkisk danserinne strippet på en restaurant i Roma, og det anerkjente ukebladet L'Espresso trykket bildene.
Derfra tok det av. I oppløsningen av det statlige TV-monopolet på syttitallet var strippende husmødre en del av publikumsfangeriet. I en av fjernsynets spørrekonkurranser må man ta av seg ett plagg ved hvert gale svar. Pornografien døde på nittitallet, ifølge Boneschi, fordi bildene nå er overalt. De er trivialiserte. Seriøse magasiner har lagt et betydelig antall rumpeballer som hinder før man når frem til Umberto Ecos faste spalte i dagens L'Espresso.
Det interessante spørsmålet er om dette gjør noe. Og i så fall: Hva gjør det med dem, det vil si oss? Det gjør sikkert svært mye bra. Mye av det handler jo om åpenhet og mer likhet mellom kjønn. Bestrebelsene på å frigjøre seg fra tabuer har langt på vei lykkes. Men å lykkes betyr ikke lykke. Det finnes også noen forstemmende svar.
ETT MULIG SVAR ER et mulig svar er den trettheten som ligger i tilvenningen. Den vedvarende pirringen fremmer nummenheten. I opptattheten av seksualitet, i den tekstlige og billedlige bekreftelsen av myten om sex, rammes kjønnsdriften av kjedsomhet. Nok en gang kan man ty til Gregory Batesons geniale formulering for å fortolke menneskelige erfaringer: "Det er en forskjell som gjør forskjellen." Vanen er lystens fiende. Man blir faktisk ganske lei rumpeballene som stenger for Umberto Eco. Billedtretthet er en kjent samtidsdiagnose.
Et annet svar er depresjonen. Boneschi beskriver en egen avart av depresjon. Den rammer ikke minst innvandrere. Kvinnene lever fortsatt i hjemlandet. Hvor skal immigrantene gjøre av all sin opphisselse?
Et tredje svar er prestasjonsangst. En ting er å se, en annen er å lese. I oppslagene ligger et mas om flere og bedre orgasmer. En mulighet blir til en rettighet som blir til en plikt. Det triste ved århundrets knull er at det bare finner sted en gang hvert århundre. Med store forventninger er det alltid lett å bli opptatt av hva man ikke har i stedet for hva man faktisk får til. Man mislykkes som par om ikke begge kommer samtidig. Kanskje dette er en delforklaring på at selv om italienere er på 113. plass, så er italienske menn fortsatt store horekunder. To tredjedeler av menn i Milano-provinsen har besøkt prostituerte. Der er det maskinelt.
FEDERICO FELLINI var en særdeles følsom filmskaper. Han insisterte på sin naivitet, at han var en ikke-intellektuell uten interesse for politikk. Men han er langt mer fintfølende for samtid og fremtid enn de fleste. Sosiologer, antropologer og psykologer kan fortsatt holde fest over det kildematerialet til å forstå samtiden som Fellini etterlot seg.
Omtrent samtidig med at bluferdigheten døde, i 1960, laget han La dolce vita. Det er en forfallshistorie fra etterkrigstidens økonomiske mirakel. Tidsånden kjører cabriolet; den cruiser mellom skjenkestedene langs Romas mondene Via Veneto. Journalister jakter på våsete historier, og så vel diskusjoner som parforhold er tømt for innhold. Filmen om denne gaten er en diagnostisk freske over en moralsk og psykologisk forvirring. Utenfor byen er det orgier blant de livstrette. Fellini viser grelt hvordan seksualitet som fysikk og tidtrøyte blir et mislykket forsøk på å dekke over melankolien, og et bidrag til den. Filmen fikk sitt skandalery nettopp fra disse portrettene av seksualisert kjedsomhet.
Marcello Mastroianni spiller journalisten Marcello. Etter orgien er han ganske så nummen. Han er på stranden. Han faller ned på kne. Han søker. Hva ser han? En ny mulighet for kjærligheten? Er det lengselen etter uskyld? Fellini hadde alltid åpen slutt.
INNBYGGERNE I SIENA er Europas lykkeligste mennesker. Det vet jeg fra en EU-undersøkelse om livskvalitet. Men etter Marta Boneschis bok kan jeg ikke la være å bekymre meg. Ser de ikke litt trette ut? Franskmennene oppfant den post-koitale tristessen. Kanskje den post-mediale tristessen er italienernes? Kanskje det bare er regnet.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
