Dagbladet Magasinet
"SPOR"
03.03.2001
SKAM
Finn Skårderud
Det påstås at skammen forsvinner i det moderne. Overfladisk sett kan dette være riktig. Dypere sett er det helt gal.
LAR DET SEG GJØRE Å RØDME I ENEROM? Selvfølgelig. Det gjelder ikke alle, men noen får det plagsomt godt til. Det holder med å se seg selv med andres øyne. De liker ikke hva de ser. Det kalles skam. Dyp skam er en meget vond og livstruende følelse, en sjelens sykdom. Dyp skam er smerten ved å se seg selv som en som ikke fortjener å bli elsket.
MEN DET ER IKKE SÅ ENKELT, det vil si så fælt. Skam er noe vi ikke ønsker, samtidig som vi ønsker den. Om vi skal forestille oss noe verre enn dyp skam, så må det være skamløsheten. Vi trenger altså å skille mellom god skam og dårlig skam.
Den gode skamfølelsen lager grenser. Den er anstendighet og respekt, hva Nietzsche kalte en "vegring mot å berøre, slikke og fingre med alt, en edelhet i smak og takt og ærbødighet". I kulturen bidrar skammen til grenser mellom privat og offentlig. Hos den enkelte kan den være en nyttig bremse. Vi tar ikke helt av.
Og det er denne sosialt dannende skammen noen åpenbart savner. Den eldre læreren savner skammekroken, og fortviles over rakkerungenes skamløse mangel på lydighet. Er det ikke litt få tabuer omkring seksualiteten, om ikke annet for å gjøre den litt mer hellig, dvs. mer spennende. Den godhjertede sosionomen griper seg i å savne skamfølelsen hos sosialklienten. I stedet renner kjeften over skranken. Kanskje konkursrytteren hadde trengt litt ibsensk fallittskam, et aldri så lite snev?
Om noen mener at det er umoderne å skamme seg, så er det overfladisk sett helt korrekt. Skamme seg skal man helst ikke, og de som gjør det bør bli hjulpet. Det moderne prosjektet er å bli fri; fri fra kollektive stengsler. Den moderne frigjøringen er selvrealiseringen. Det gjelder for kvinner og menn, med de fleste legninger. Vi skal selv orientere oss og ta stilling til de normative spørsmål. Felles normer er ok fordi de lager en viss orden, og uten orden blir vi gale. Men sannelig har de ødeleggende bivirkninger. Det kan homofile, psykiatriske pasienter og tatere vitne om. Hovmodet forkler seg som normalitet.
PÅ SPORET AV DEN TAPTE SKAM. Er skammen for nedadgående? Neppe.
For noen vintere siden ble en tverrfaglig gruppe forskere invitert til å lete etter den moderne skammen. Mot et honorar av gratis frukt og en vannbakkels i ny og ne satte vi i gang. Vi mener vi fant. Det rødmes plagsomt mye i norske enerom. For den som vil vite mer: Snart kommer et boklig resultat av fruktspisingen på møterommet, "Skam. Samtidsperspektiver på skam, ære og skamløshet." (red. Trygve Wyller, Fagbokforlaget).
Kortversjonen: Beretningen om moderne vestlig kultur er ikke beretningen om tapt skam, men snarere om en transportert skam. Den største transporten går fra kollektiv norm til individuell psykologi. Det betyr ikke at vi skammer oss mindre, men at vi mister språket om skammen. Skammen blir tausere og mer ensom. Den kollektive skammen er diskutabel. Man kan akseptere normen, eller forsøke et opprør. Den siste er vanskeligere å diskutere, da den er mer utydelig.
Vi bør betrakte dette som alvorlig. Det blir tausere om det som allerede er en taus affekt. Skam er opplevelsen av egen uverdighet, at det er noe galt med hele en selv. Det snakker man helst ikke om. Den som opplever angst eller sorg, kan oppleve omgivelsenes medfølelse og omsorg. Den skamfulle forventer forakt. Den rasende kan skrike, men den skamfulle holder kjeft. Eller den skamfulle snakker helst om noe annet. Noen snakker overstadig mye, for å maskere skamfølelsen. En av skammens mange forkledninger er kompensasjonen gjennom den overdrevne tilpasningen og flinkheten. Man fremstår som den store selvfølelsen, den produktive og omsorgsfulle, så tilpasningsdyktig at man blir utilpass. Det er normalitet inntil det sykelige.
En annen forkledning er skamløsheten. Hvor skamløsheten rår, finnes alltid dyp skam. Gjennom rus, selvdestruktiv sex eller å rispe seg med saks forsøker man å få utsiden til å ligne innsiden.
Skamfølelsen, enten det er tausheten, flinkheten eller andre forkledninger, er at man ikke våger å tre frem med seg selv. Man gjemmer seg, stiller seg utenfor den nærende dialogen, og får "mer av det samme": Man er ikke elsk-verdig.
SKAM ER NÆRT FORBUNDET MED STORHETSFØLELSER. Storheten kan være de andres. Overgrepet er et eksempel på den andres grandiositet. Overgriperen hever seg over nestekjærligheten og viser forakt. Det gjelder det seksuelle overgrepet, i rasismen eller i maktmisbruket. Et slikt hovmod fører skam over de andre. Overgrepets store tragedie er at det er offeret som skammer seg, mens det var overgriperen som var skamløs. Feil folk skammer seg.
Eller det kan være våre egne storhetsfantasier, private eller felles. Skammen er følelsen som oppstår i spriket mellom den jeg vil være og den jeg synes jeg er. Hvem vil vi være? Vår egen stormannsgalskap er ideen om hvor selvstendige vi kan være. "Klassisk" skam handler om å realisere seg selv for mye, å hevde seg selv utover en felles norm. "Moderne" skam er snarere å realisere seg selv for lite, å ikke leve opp til idealet om å bli den unike, den vellykkete selvrealiserte. Vi tabuiserer hvor avhengige vi faktisk er av hverandre; og glemmer at ene-stående er fetteren til ensom.
Og selvstendighet og selvrealisering er problematiske idealer: Når er det nok? Det er altfor lett å dømme seg selv som mislykket.
E. VAR AV DEM SOM RØDMET I ENEROM. Hun fortalte om et møte med sin far. Det var sjelden han dukket opp. Han hadde rost henne. Han hadde ikke, som vanlig, rost henne for en spesiell innsats. Han hadde sagt at han var glad i henne. Hun beskrev en underlig følelse. Det var skremmende og godt på samme tid. Godt, fordi det var godt. Skremmende, fordi hun ville ha mer, mye mer. Hun kjente seg grådig. Da lurte hun på om hun var en for svak person. Dette ville hun ikke snakke mer om.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
