DagbladetMagasinet 1.2.2003
SOPRANOS
Sex, løgn og psykoterapi
Finn Skårderud
Så ble det altså en gangster som skulle lære oss om psykoterapi.
Dette er skrevet av en henført, en av de mange som elsker Sopranos. Nå går vi mot måneder med tomhet. Sesong fire går mot sin avslutning. Hvordan skal det gå med mafiabossen Tony og hans kompliserte liv? Han lider av panikkangst, og har i hemmelighet oppsøkt profesjonell hjelp. Vi må tåle å være uten vår ukentlige dose av sex, løgner - og psykoterapi - hos mafiaen i New Jersey.
Og vi må klare oss uten seriens faste introduksjon: Bilturen på usjarmerende New Jersey Turnpike, gjennom den noe mer sympatiske bydelen og frem til Tonys smakløse rikmannsvilla. Den bugner av oppkomling-estetikk. I en tid hvor reality-TV minst av alt ligner på virkeligheten, opplever vi i de aller første minuttene i Sopranos at vi er på vei til noe som er troverdig.
Men de skadeskutte vil komme tilbake med en sesong fem. TV-serien Sopranos er blitt en enorm suksess. I USA snakker man om en Sopranos-effekt i gatebildet når en ny episode er på lufta. Også her hjemme har vi fått et skille mellom dem som er på innsiden eller utsiden av denne serien. Etter det ukentlige fikset - eller min anbefalte intensive variant med én sesongs tretten episoder i tett rekkefølge på DVD eller VHS - kretser vi repeterende omkring spørsmål som:
- Er Tony en psykopat?
- Hvor realistiske er terapisekvensene i Sopranos?
- Vil psykiateren, den kvinnelige Dr. Melfi, noen gang agere ut sin tiltrekning til Tony?
- Hvordan kan Tony forene sin livsstil som gangsterboss og morder med å være en god familiefar?
La meg straks erklære TV-serien også som en kunstnerisk triumf. TV-kritikere snakker om Sopranos som noe nytt og helt originalt. I en sjanger og i et medium, som begge hyppig erklæres som fordummende, er det befriende å se hvor komplekse man våger å lage både karakterer og forhold. Det finnes ingen moralsk rene mennesker i Sopranos, bare urene; og derfor så menneskelige.
Hovedskikkelsen bak manuskriptene og produksjonen er David Chase. Han og hans gruppe har lyktes med å lage et allment eksistensielt drama - om kjærlighet og hat, begjær og forræderi, ensomhet og meningsløshet - som angår oss. TV-kritikeren Nancy Franklin i New Yorker skriver at Sopranos - til forskjell fra mafia-terapi-komedien Analyze This med Robert de Niro som angstfull boss (og som i disse dager får sin fortsettelse i Analyze That) - "gir oss mye - nesten for mye - å tenke over." Skaperne av Sopranos har gjort omtrent slik Hamlet befalte til den omreisende teatertruppen som kom til Helsingør: Spill et stykke som er som et speil for menneskenaturen. Speilet i Sopranos er vittig, skjevt og rart. Men det virker.
Serien har også blitt de intellektuelles fest, da man her finner den attraktive foreningen av høy og lav kultur. Chase har skrevet inn greske tragedier, surrealistisk komedie, machiavelliske plot og shakespearske skikkelser i livet til den tvilsomme gjengen som lever under dekke som søppelentreprenører. Sopranos er fra New Yorks filmverden, og ikke fra Hollywoods. Dette er en annen orden. Musikken består ikke minst av rockens kult-klassikere.
Selvfølgelig har Sopranos hentet inspirasjon fra filmene om den italo-amerikanske mafiaen. Det gjelder mesterverket Gudfaren. I Sopranos refereres det flere ganger til at toeren i Francis Ford Coppolas mafia-trilogi er best. Enig. Men den store favoritten og inspirasjonen for David Chase er Martin Scorseses GoodFellas fra 1990. Og det var der han fant skuespilleren Lorraine Bracco. Hos Scorsese var hun en klassisk mafiafrue. Nå er hun blitt psykiateren Dr. Melfi.
De er skurker og mordere, men de unnslipper ikke trivialitetene som hører til vanlige liv. Et familieliv kan være vanskelig i seg selv. Tenk da å ha to familier å være lojal mot. Den ene familien lever i villaen, med tunge gardiner, mikrofoner fra FBI og vannlekkasjer. Og italiensk mat; The Sopranos Family Cookbook er nå i handelen. Den andre familien - mafia-brorskapet - huses i den toppløse dansebaren Bada Bing med silikonerte bryst og fredags-fellatio. Her er Tony Gudfar for en gjeng med lost boys. Ingen forbrytelse er for liten.
PSYKOTERAPI GOES PUBLIC
Det er én yrkesgruppe som særlig fryder seg over Sopranos. Det er vi psykoterapeuter. Ved siden av underholdningseffekten har vi også fått svært mye å snakke om. Der har de repeterende spørsmålene en mer faglig karakter:
- Lar Tony seg behandle?
- Hvilke feil gjør Dr. Melfi?
- Blir hun forført av å møte makt?
- Har hun for kort skjørt?
- Hva med medikasjonen hun foreskriver?
Sopranos er ett av de mer interessante familiepsykologiske portrettene som er laget for fjernsyn. Men det er udiskutabelt den beste innføringen i hva psykoterapi kan være - noensinne - på film eller fjernsyn. Det var Chase sin opprinnelige idé at terapitimen mellom Tony og Dr. Melfi skulle være den dramaturgiske grunnmuren i hver enkelt episode. Og uke etter uke kan man så utvikle og berike denne særegne formen for relasjon mellom to mennesker. Muligheten for å bruke tid i TV-mediet er den viktigste grunnen til at dette så godt evner å anskueliggjøre psykoterapiens natur: Terapi tar tid.
For å få vite mer om hva Sopranos har betydd for den psykoterapeutiske kulturen i USA, søker jeg kollegial assistanse. Jeg kontakter Glen Gabbard. Han er dobbelt-kollega. Han er professor i psykiatri i Houston. Han er psykoanalytiker og redaktør for International Journal of Psychoanalysis. Han er også filmkritiker, og har tidligere skrevet boken Film and Psychiatry. For noen måneder siden presenterte han en ny bok, den alvorlige og lekne The Psychology of The Sopranos.
I løpet av seriens sesong tre tok han også initiativet til å samle en gruppe kolleger til diskusjoner i Internett-magasinet Slate (www.slate.com). Disse faglige utvekslingene - om metode, diagnose, kjønn m.m. - har blitt fulgt av hundretusener ukentlig.
EN TÅPELIG FILMHISTORIE
Først taler jeg med Glen Gabbard som filmkritiker: Han påminner meg om hvordan så godt som alle av de fire hundre amerikanske filmene med psykiatri og psykoterapi som tema, lyver, fordreier og mytologiserer.
"Vi terapeuter har ventet svært, svært lenge på noe som ligner litt på det som skjer på våre kontorer. I den eldste, komedien Dr. Dippy's Sanitarium fra 1906, er psykiateren en dust og pasientene gjennomfører en underholdende rømning. I en av de aller nyeste, Hannibal fra 2001 er psykiateren en kannibal. Woody Allens bidrag er strengt tatt også bare fordummende og popcorn-fremmende karikaturer. TV-serien Frazier har fått sine Emmy-priser, men dens psykiaterportrett får neppe noen til å slå opp på Gule sider. Psykoterapeuter i filmene har ved siden av enten å være latterlige eller voldelige, også hatt en tendens til å være sprøere enn sine pasienter.
Ett unntak er en kort epoke på slutten av femtitallet og begynnelsen av sekstitallet hvor terapeuter ble geniforklart. De var trollmenn. Ett eksempel er Hitchcocks Psycho fra 1960, hvor legen, etter et par rettspsykiatriske intervjuer, har forstått det meste av psykomorderens indre liv - og attpåtil kan forklare hvor de forsvunne pengene er.
Det forfriskende med Sopranos er å se en terapeut som verken blir devaluert som ussel og inkompetent eller løftet til skyene."
SEX PÅ DIVANEN
Og det må være spesielt forfriskende at man her møter en terapeut som evner å holde en etisk standard når det gjelder seksualitet.
I Hollywood-versjonen av psykoterapi har i flere tiår de kvinnelige terapeutenes skalper hengt på sengepostene til de mannlige pasientene. Siden 1940 har kinoene aktivt spredd myten om at kvinnelige terapeuter ikke kan bevare sin profesjonalitet når de møter seksuelt attraktive og kåte mannlige pasienter. Ingrid Bergman underkastet seg Gregory Peck i Hitchcocks Spellbound (1945). Mai Zetterling ga opp sitt yrke for å gifte seg med Danny Kaye i Knock on Wood (1954). Natalie Wood gikk til sengs med Tony Curtis i Sex and Single Girl (1964). Julie Andrews kunne ikke motstå rundbrenneren Burt Reynolds in The Man Who Loved Women (1983). Lena Olin ga fra seg sin terapeutlisens så hun kunne sitte romantisk på hustaket med manisk-depressive Richard Gere i Mr. Jones (1992). Og i Tin Cup (1996) klarer ikke René Russo å motstå sin pasient og golflærer Kevin Kostner.
Denne fordummende trenden er påfallende upåvirket av feminismen. Hvor har de vært? Dobbelt så mange kvinnelige terapeuter i amerikanske filmer går til sengs med sine mannlige pasienter som det er mannlige film-terapeuter som knuller kvinnelige pasienter. Dette er selvfølgelig en konstruert myte. USAs etiske komiteer for terapeuter finner at menn tre til fire ganger hyppigere bryter reglene om null-sex mellom behandler og pasient.
I Sopranos lærer vi så absolutt om spenningene som oppstår. Men de skal jo selvfølgelig ikke ageres ut.
MENNENE VÅGER
Så snakker jeg med Glen Gabbard som psykiater:
"Hva har Sopranos-suksessen betydd for psykoterapeutisk behandling I USA?"
"Svært mye. Etter at jeg utga boken har jeg fått en rekke henvendelser fra kolleger fra hele landet. De forteller at nå øker andelen menn som søker terapi. Det har vært en stereotypi i dette samfunnet at psykoterapi er for de svake og avhengige; og langt på vei et kvinnefenomen. Men hvis Tony kan, da kan også jeg. De ser mulighetene for å få hjelp.
Sopranos bidrar til å avmystifisere psykoterapi. De løfter vekk sløret av hemmelighet som alltid har hvilt over psykoterapi. Vi er avdekket. Det er bra. En innsikt i metodene kan være en meget nyttig motgift mot all den quick-fix vi ser i den medisinske kulturen i dag. Ting tar tid.
Chase og hans gruppe tar dette meget på alvor. En sak er at de bruker psykiatere som konsulenter. Viktigere er det at Chase selv og fire av fem i forfattergruppen, samt Lorraine Bracco som spiller Dr. Melfi, selv har erfaring fra psykoterapi. De viser dette fra innsiden."
MEDEA
Tony lider. Serien om ham og hans familiers liv er som en mafiaversjon av Freuds "Kulturens ubehag". Han tar imot dritt fra de fleste. Seriens suksess handler ikke minst om at seriens skapere alltid sørger for at vi har nok sympati med Tony. Han er en drittsekk, men han er vår drittsekk.
Kritikeren Nancy Franklin undrer seg: "Er han en brutal, angerløs, rå, sadistisk, utnyttende, mannssjåvinistisk, gjennomkorrupt sleip personlighetsforstyrrelse? Eller er han simpelthen en all-American Everyman, den prototypiske kjempende forretningsmannen som tøyer reglene litt, men som elsker sin familie og forsøker å gjøre det som er best for dem?"
Svaret er ja. Tony har en "vertikal splitt" i sitt indre. Og vi holdes fast i ambivalensen. Vi blir urolige av Sopranos. Vi undrer hva det er med oss, som liker Tony så godt.
Tony får mest dritt fra sine kvinner. Aller verst er moren. Alle med kompliserte forhold til sine mødre kan virkelig få luftet sine indre demoner i Sopranos.
Den skotske barnelegen og psykoanalytikeren Donald W. Winnicott skrev en gang at det er minst atten grunner til at en mor hater sitt eget barn. Blant disse er at barnet intervenerer i morens private liv; barnet forandrer morens kropp; gjør brystvortene såre; barnet behandler moren som en slave; og blir til sist skuffet over moren. Selv om Winnicott på et edelt vis forsøkte å normalisere moderlig hat, er destruktive ønsker overfor ens egne barn blant de absolutt minst aksepterte og mest undertrykte følelser. Og om en mor faktisk tar livet av sitt barn, har hun brutt ett av de absolutt største tabuer.
Tonys mor Livia forsøker å ta livet av ham. Hun er meislet over Medea-skikkelsen i Euripides' klassiske tragedie. Medea er kvinnen som dreper sine egne barn. Hun er krenket over at han vil plassere henne på et fasjonabelt sykehjem. Hevnen er sønnedrapet.
David Chase har offentliggjort at den onde Livia-skikkelsen er basert på hans egen mor. Riktignok forsøkte hun aldri å ta sin sønn av dage, men hun var like skamløst "negativ og kritiserende". Hun var en ekspert i å indusere skyldfølelse. Deler av Livias dialog er hentet direkte fra mor Chase sin munn. I en barndomsscene truer Livia sin sønn med å kjøre en gaffel inn i øynene hans om han ikke slutter å mase om å få et elektrisk orgel. Det faktiske forelegget er David Chase som ble truet med kniven i øyet da han så veldig ønsket seg et Hammond-orgel som sjuåring.
SCENER FRA ET EKTESKAP
Tony slutter aldri å lete etter en kvinne som kan gi ham den typen respons han drømte om at hans mor skulle gi ham, men som han altså ikke fikk. Dr. Melfi nølte ikke med å diagnostisere moren som en brutal representant for det vi i dag kaller ustabil personlighetsforstyrrelse, en skikkelig "borderliner". Men stakkars Tony går stadig i den klassiske fellen - gjentakelsestvangen. Han finner elskerinner som er påfallende i slekt med Livia.
Den mildeste av hans kvinner er konen Carmela. Hennes katolske tro holder henne martyrisk fast i ekteskapet. Men det er nok langt mer som binder dem. Hun kan virke hellig god, men hun har også sitt lille snev av Livia. Hun er en medsammensvoren. Hun gjemmer penger og våpen, og vet hva hun gjør. I fortvilelse oppsøkte hun selv en psykiater. Der fikk hun verbal juling. Han erklærte henne som en viktig del av forbrytelsene. Hun er en muliggjører.
Og selvfølgelig har de et skjebnefellesskap i barna. Det går ikke så godt når gudfaren også skal være far. Tony og Carmela må stå sammen for å takle utfordringene fra det å ha to tenåringer i huset. Sopranos's realisme blir interessant og plagsomt innhentet av den såkalte virkeligheten når skuespilleren bak den kritiske datteren Meadow selv har anoreksi under de to første sesongene. Og sønnen Antony Jr.: Er han syk eller bare slem, som senior? Er han bøllete eller lider den utagerende sønnen av den hyperaktuelle nevropsykiatriske lidelsen ADHD? Skuespilleren bak sønnen ble under innspilling selv arrestert for et ran. Utbyttet var om lag førti dollar.
Et gjennomgående tema i Sopranos er hvordan barna ødelegger mytologien om makt. Tony Soprano er den store maktfiguren i New Jerseys underverden. Men hjemme er han maktesløs overfor sine egne tenåringsbarn.
Er det rart mange kjenner seg igjen?
*** *** ***
Tilbake til Glen Gabbard:
"Lar Tony seg behandle?"
"Ved slutten av sesong tre var jeg optimist. Etter den fjerde sesongen, som deres altså nå avslutter i Norge, er jeg mer pessimist. Uansett er det en heroisk terapeutisk oppgave å gi seg i kast med ham."
"Og Dr. Melfi. Er hun en god terapeut?"
"Hun er god nok. Hun er et godt menneske."
www.skarderud.no
Finn Skårderud er psykiater og filmkritiker.
|
|
