Hovedsiden | Biografi | Forfatterskap | Nyere artikler | Aschehoug | Spiseforstyrrelser | Bokbestilling | Ledelse og arbeidsliv | Kontakt
 

Store, lille pike

Samtale med Elizabeth Wurtzel

Finn Skårderud

Den dagen Elizabeth Wurtzel ble født i New York City, var ”Light My Fire” øverst på hitlistene i USA. Nummer én i England var ”All You Need Is Love”. Ikke så verst, som en begynnelse.

Men så gikk det verre. Noen og tjue år gammel debuterte hun med sin selvbiografi ”Prozac Nation”. Den kom i 1994. Nå er den nettopp utgitt på dansk. Dette er forfatterens selvportrett med mørke ringer under øynene, et litterært rock & roll-album om å være ung og deprimert. Boken ble en stor suksess, og nå ble Elizabeth Wurtzel internasjonal depressiv stjerne. Forfatteren gikk brått over fra å være en trist pike til å bli en stemme andre kunne lene seg mot.

Hun splitter sine lesere. Flere kritikere mislikte denne hensynsløst ærlige selvbiografien. En slik grandios selvopptatthet syntes de ikke noe om. Bestselger, utgivelse i mer enn tjue land, uendeligheter av brev og oppmerksomhet forteller om en annen mottakelse. Hun hadde truffet noe, som det heter.

Hva treffer hun? Ikke minst en samtid. Depresjon er en universell menneskelig erfaring. Men depresjon tar også form av sin tid. Elizabeth Wurtzel bruker vår tids bilder og referanser, rocken og filmen. Sylvia Plaths The Bell Jar og J. D. Salingers The Catcher in the Rye hadde fått en oppfølger, en tidsmessig ajourføring.

”Jeg ønsket å skrive en bok som ikke bare forklarte og oversatte depresjon, men som viste depresjon. Jeg ville være absolutt sann mot den depressive erfaringen. Jeg ville lage et portrett akkurat slik jeg var midt i en mental krise: vanskelig, krevende, umulig, umettelig, selvsentrert og grådig. Depresjon er en svært narsissistisk greie, en selvopptatthet som gjør at man blir helt stengt inne i seg selv.

            Det vil aldri bli noe sving på møter i Anonyme Deprimerte, slik det blir i Anonyme Alkholikere eller Anonyme Narkomane. Alvorlig depresjon er isolerte øyer. Fra slike øyer drømmer man om å bli tilkoblet, men man klarer ofte ikke å gjøre noe selv, selv om det gode ligger der fem tommer unna. Jeg ønsket å gi depresjon et sant ansikt, og dette ansiktet lignet plagsomt mye på mitt eget.”

Jo, hun presenterer seg selv i boken som en vanskelig person; sikkert verst for seg selv, men krevende nok også for sine omgivelser. Slike venner ønsker man seg ikke for mange av. Men etter boken ønsket mange å bli hennes venner.

”Jeg har stadig møtt mennesker som sier at jeg har skrevet deres historie. Så forteller de sin historie, og det er slett ikke min historie. Men de har allikevel funnet noe. Det er noe universelt over å være depressiv. Det er et nært slektskap med det å være ung. Å være ung og å være deprimert handler begge om å ikke være helt tilkoblet, av å være et sted imellom, uten å være i stand til å hevde sin identitet.

            Det gjør meg ydmyk at min tekst lar seg bruke. Det gjør meg ikke høy på pæra. Jeg kommer aldri igjen til å skrive en bok som har hatt en så stor betydning.”

Myten var trett da jeg første gang møtte henne.

            Det er mye mytestoff i Elizabeth Wurtzel. Vakker og vanskelig, utdannelse fra Harvard og innleggelser på akuttavdelingen, høy intelligens og tung psykiatri, flinkest og sykest i klassen.

             Etter annen gangs vekking kom hun. Hun kviknet raskt til. Hun er en meget engasjert samtalepartner. Etter kort tid er jeg blitt innført i personlige problemer, dopavvenning og navn og doser på hennes nåværende nervemedisiner. Mistenksom som jeg er, lurer jeg på om man kan bli for begeistret for sin egen lidelse? Man har iallfall den når andre svikter. Søren Kierkegaard skrev om sitt tungsinn som den mest trofaste elskerinne han noen gang hadde hatt, og ”hva Under da, at jeg elsker igjen.”

”Ja, det var ganger jeg tror jeg var forelsket i min egen depresjon. Det er den langvarige depresjonens onde natur at man vil gjøre alt for å komme vekk fra den, men at man også frykter at uten den er man ingen. Man har ingen tro på at man har noe annet, ingen annen identitet. Jeg engstet meg da jeg begynte å bli friskere. Finnes det et normalt meg? Hvordan går det med dyr som er vokst opp i fangenskap, når de kommer tilbake til villmarken?

Men det er jo helt stupid. Det er depresjonen som hindrer en i å bli noen og få en sann identitet. Depresjonen hindret min utvikling i mange år, og min tenåringsfase begynte først for noen år siden. Dette ser man først når man er på utsiden.

            Det er like stupid som med de dopavhengige. De kan tenke på seg selv som spesielle fordi de bryter ut fra den trivielle normaliteten. Men det er jo omvendt. Det er de som lever de trivielle livene. De gjør de samme tingene, tenker de samme tankene, når kommer pusheren, og lever dagene helt likt. Det er som edru det er modig å leve.”

En gang på nittitallet erklærte Elizabeth Wurtzel sitt hjemland USA som Prozac Nation, et United States of Depression.

            Boken ender med at hun var en av de første som fikk det nye antidepressive legemidlet Prozac. Dette var for mer enn ti år siden. Og tåken lettet. Prozac er et amerikansk fabrikat av det som på svært dårlig språk kalles ”lykkepillen”. Og hva skjedde så?

”Prozac hjalp meg en stund. Nå bruker jeg andre ting mot mine stemningslidelser. Jeg føler meg avhengig av medisiner. Jeg opplever at min tilstand er svært kjemisk betinget. Jeg har en ganske fleksibel tese om årsakene til min elendighet. Min oppvekst som skilsmissebarn, med en far som var meget fraværende, ikke minst når han var til stede, og en mor som var påtrengende nærværende med sin hjelpeløshet og sine følelsesutbrudd, rotet det grundig til for meg. Man trenger ikke hat når kjærligheten lager så mange problemer. Jeg løp rundt og ropte etter noen som ville elske meg. Til slutt ble hodet mitt et så stygt sted at hjernens kjemikaler begynte å forandre seg.

            Men med de nye medikamentene har det tippet over. Sist år ble det skrevet ut sekstifem millioner resepter i USA. Man risikerer å få slike preparater etter tre minutter på et legekontor. Slik blir tungsinn trivialisert. Og når det blir trivialisert, blir det ikke tatt alvorlig nok. Fordi å være ung og å være deprimert ligner hverandre, blir mye tenåringsproblemer forsøkt medikalisert. Jeg frykter at noe av det som bidrar ekstra til depresjon i den rotløse skilsmissekulturen, er unges egen, deres foreldres og alles utålmodighet med at livsfasene folder seg ut. Det må finnes et balansepunkt mellom mitt tilfelle, hvor jeg absolutt burde ha vært medisinert tidligere for alvorlig depresjon, og de mange som får medisiner for lettvint. De blir ikke blir vist tilliten til å finne ut av ting selv.

Produksjonen av nye legemidler omskaper det amerikanske mennesket. Folk kjenner ubehag, og vil ha lettelser. Deres opplevelser av seg selv tilpasser seg symptombeskrivelsene som følger med nye psykiatriske legemidler. Man burde bli marxist av mindre.”

Først var hun trist og vanskelig. Så skulle hun være sint. Den neste boken etter ”Prozac Nation” er ”Bitch”. Også den ble en internasjonal bestselger. Den ble lansert som aggressiv feminisme. Vær en bitch! Boken er iallfall en konsekvent realisering av den gamle feministiske parolen om å politisere det private.

Hun innrømmer sin ambivalens overfor hvordan hun lar seg presentere, overfor sitt image i denne boken. På den ene siden søker hun oppmerksomhet gjennom å provosere, og lar seg derfor også avbilde med naken overkropp på forsiden. På den andre siden:

”Bokens tittel og presentasjon er litt gal. Den avleder litt fra mitt egentlige prosjekt.

            Depresjon blir ofte forklart som et sinne som vender seg innover. Jeg tror det stemmer for meg. Derfor er det viktig å snu dette sinnet utover og sende det dit det hører hjemme. Jeg skrev ut. Jeg skrev om en rekke ulykkelige kvinner. Men alt handler om meg. Jeg skrev om dem for å finne nye veier for meg selv.

            ”Bitch” har virkelig forandret livet mitt. Jeg skriver om kvinner som slåss for seg selv, som kjemper for å bli noe annet enn det menn vil ha dem til å være. Kampen er viktig, men de gjør det på gal måte. De blir ulykkelige, eller de dør, og de blir gjort til skandaler og monstre. Undertittelen er heller ikke helt presis. Jeg kaller boken ”En hyllest til brysomme kvinner”. Men det er mer medfølelse enn hyllest.

            Ved å skrive ”Bitch” ble det mer åpenbart for meg hvordan jeg har slåss for meg selv på gale måter. Jeg er kanskje ikke så opptatt av å være bitch, men av å være sterk kvinne på riktigere måter.”

Først var hun trist og vanskelig. Så skulle hun være sint. Så ble hun narkoman – og trist igjen. Kort tid før den danske utgivelsen av ”Prozac Nation” kom oppfølgeren ut i USA. ”More, Now, Again” er fortsettelsen, både i tid og humør. Det var ikke helt dekning for den optimistiske finalen i debutboken. Hun forsøker nye behandlere og nye medikamenter. Den nye boken starter der hun har fått foreskrevet sin første lovlige dose av det sentralstimulerende stoffet Ritalin, en slektning av amfetamin. Dette er et preparat amerikansk psykiatri er langt mer lemfeldig med enn den skandinaviske. Hun liker effekten. Hun begynner å sniffe det. Hun vil ha mer. Og så fins det kokain. Fra da av raser det detaljrikt nedover. Boken er en kronologisk rapport fra hennes misbruk, behandling, tilbakefall – og til en rusfri avslutning.

Igjen vil hun vise en tilstand, ikke bare omtale den. Det er et portrett av artisten som sløv og gira. Og her får vi også vite at ”Bitch” delvis er skrevet i rus. Ikke rart den er så speedet. Gjennom talende og absolutt selvutleverende sitasjoner tar hun oss med på innsiden av erfaringen. Elizabeth Wurtzels språk har en påfallende energi og fremdrift? Det kan virke som om det er selve evnen til å føre språket som fører henne fremover. Hva skulle hun – og leseren – gjort uten? Og hva skulle hun gjort uten sitt vidd?

Det er en spennende tekst, og de største spenningene ligger nok i henne selv. Hun er så stor og så liten, dronning og hjelpeløs. Hun er vettskremte Lizzie og den freidige stjernen Wurtzel. Hun er spent ut mellom selvfordømmelse og selvopphøyelse, selvødeleggelse og selvforelskelse. Hun er enestående. Men den enestående er en som står alene.

Med sin intelligens gir hun oss gode innsikter i rusens natur; ikke minst innsikten om hvor lite hun klarer å bruke slike innsikter. Hun er avhengig. Det er en gjengs forestilling at den som søker rus, er på jakt etter noe mer, etter noe som utvider hverdagen. Kanskje en spenning. Elizabeth Wurtzel demonstrerer overtydelig at den dopavhengige søker noe mindre, noe som snevrer inn hverdagen. Rusens hverdagslige monotoni er et kjemisk gjemmested og glemmested.

Det er hverdagen som er for spennende. For der finnes det mødre, familie og venner, det hun ikke mestrer. I særlig grad finnes det potensielle kjærester. Hennes store drama er nære forhold. Hun er for sårbar. Det store fortrinn ved Elizabeth Wurtzels selvbiografiske prosjekt er hennes demonstrasjon av at bak problematisk atferd -  ”Light My Fire” – styrer det mest elementære: Ropet om å bli elsket.  En avvisning, og hun er knekt. ”All You Need is Love.”

”Jeg hadde problemer med en mann. Jeg ble så fortvilet at jeg gjemte meg i narkotika. Det har blitt mye behandling de siste årene. Jeg tar hele tiden omveier. Jeg håper at jeg er ute av stoffproblemene. Nå er mitt store problem menn. Min terapeut er oppgitt over at jeg vikler meg inn i destruktive forhold til destruktive menn. Det er det neste jeg må ut av.

Jeg arbeider for å bli sterk nok. Jeg kan sitte i en samtale med en mann og vite at han snakker vås. Plutselig kan jeg bli som en treåring. Jeg klarer ikke å si ifra. I stedet smiler og jatter jeg med. Jeg har ikke kontroll over situasjonen. Jeg må klare å ikke bli som en treåring. Og da trengs tillit.”

”Jeg ønsker å skrive en bok om tillit, en bok som strekker seg etter noe godt.”

            ”Tillit til hva?”

            ”Til en lyspære; at den lyser når jeg tenner. Eller til Gud, selv om Gud ikke finnes.”

            ”Er ikke det litt tynt? Snakker du ikke egentlig om tillit til en mor og far og til andre?”            ”Jeg må begynne forsiktig. Noen kan koste på å hengi seg til en solid tro, fordi de har en trygghet i arv. Vi er noen med mer mislykkete historier, og vi mangler tillit til alt og alle. Jeg kan ikke leve et godt liv uten å få mer tillit til andre. Jeg møtte en meget dyktig terapeut. Hun beskrev hvor rask jeg var til å analysere mennesker. Jeg gjennomskuer og plukker fra hverandre de jeg møter. Jeg er ferdig med dem før de har fullført setningen. Hun sa at en slik egenskap er svært viktig for meg som forfatter: analysen. Men den er desto verre om jeg ønsker noe godt fra andre. Jeg må lære å skille.”

Vi snakket sammen i mange timer denne første gangen. Og ettermiddagen var blitt kveld.

            Hun skrev en dedikasjon i de bøkene jeg hadde tatt med meg. Hun er jøde, og skrev også noe på hebraisk. Det betyr ”med hjelp fra Gud”; selv om Gud kanskje ikke finnes. Det var blitt mørkt. Hun bøyde seg ned og tente bordlampen.

”Se! Den lyser.”

Hun ler, og jeg ler.

”Jeg tror lyspæren er en passe start for meg.”

Finn Skårderud er norsk psykiater og forfatter.