Dagbladet Magasinet
"SPOR"
19.01.2002
TROSLYST
Finn Skårderud
En joggetur med Gud. Religiøse anfektelser i det verdslige.
DEN BIOLOGISKE KLOKKEN HADDE ROTET DET ORDENTLIG TIL FOR MEG. Min norske kropp hadde våknet begeistret opp til det den trodde var en ny dag. Men det var amerikansk natt. Jeg var døgnvill på Algonquin Hotel i New York. Jeg tydde til TV'en. Først en film, så nyheter; masse nyheter. Denne første helgen i det nye året var Clintons hund død, det gikk oppover igjen for flyselskapene, og en armløs mann kunne spille baseball med balltreet under haken. Og det var krig. Blant de mange patriotiske innslagene kom så den forløsende nyhetsmeldingen: Man blir smartere av å jogge.
Jeg tok på meg løpetøyet, klappet katten Mathilda som bor i hotellresepsjonen, og la av gårde nordover. Nå var det blitt lyst, og Central Park var i ferd med å bli befolket. Jeg løp svært lett denne morgenen. Det hele var fint. Og så mange tamme ekorn. Men jeg kunne ikke merke at jeg ble noe smartere. Jeg var nok for utålmodig.
OMTRENT VED GUGGENHEIM-MUSEET DROPPET JEG MITT LATTERLIGE PROSJEKT. Jeg burde heller åpne meg for hva jeg så omkring meg. Det var for tidlig til å komme inn i museet. Men det gjorde ikke noe. Selve Guggenheim-bygningen er museets største verk. Dette gigantiske skjellet ble tegnet av min store arkitekt-helt Frank Lloyd Wright.
Jeg kunne løpe for gledens skyld. Farten var god nordover, og snart var det ikke mer park. Jeg var på vei inn i Harlem. Clinton har gjort sitt for å løfte denne beryktede svarte bydelen ved å legge sitt nye kontor her. Han var sikkert ikke på kontoret i dag, siden det var søndag og siden bikkja hans var død.
Jeg hørte begeistrete rop, sang og latter. Jeg løp etter lyden og kom inn i en kirke.
DET SVINGTE, OG JEG VAR UTENFOR. Selvfølgelig var jeg utenfor. Jeg var fargeløs, og de andre var fargete. Og jeg var en kikker. Noe skamfull over å være en svettende turist i løpetøy, som skulle se på de troende i fineste gospelstas, gjemte jeg meg lengst bak på galleriet. Men først og fremst var jeg utenfor fordi jeg er en gudløs.
Det hender at jeg blir rammet av akutt troslyst. Det kan være ekstremt utmattende å vite at man til syvende og sist er helt alene, som Kafka, Beckett, Camus og alle de moderne ensomme; og at man forventes å stå oppreist om lag atten timer i døgnet. Denne satans stillingen. Hvor deilig hadde det ikke vært å knekke sammen, og å gi seg over og kunne bli omsluttet av noe som er mye større enn meg selv.
Men nei. Mine raptuser av troslyst har ingen sjanser. De blir ikke fulgt opp av mine trosevner. Jeg får det ikke til. Man kan ikke beslutte seg for å gjøre en lengsel, eller et savn, om til en tro. Jeg er et absolutt moderne menneske, et ektefødt barn av min egen tid, og det betyr at mine referanser er mer psykologiske enn religiøse. Det betyr at jeg forholder meg til meg, og til deg; ikke til Gud og Djevel.
Det svingte, og det virket som om de hadde det svært bra. Jeg var utenfor, fordi språket om troen er splittende. De troende snakker om tro på en slik innforstått måte at de ikke-troende får bekreftet at de er utenfor. De ikke-troende snakker gjerne om troen på en slik måte at de troende blir krenket. Troen er en språklig og sosial institusjon som ekskluderer eller inkluderer. Gudstjenesten var stor underholdning, men jeg var tristere enn ved ankomst.
JEG LØP DERFRA. Kroppens bevegelser beveget tankene. Å skulle ta stilling til Gud, blir raskt til et enten-eller. Jeg liker ikke enten-eller. Spørsmålet om Gud stiller seg i veien for hva som kan være en kjerne i hva det er å tro. Er det slik at det faktisk er mulig for en gudløs å ha en form for tro. Det verdslige livet er påfallende likt det religiøse, men språket er forvirrende annerledes. Man snakker mye om det samme, men man snakker på forskjellige vis. I det verdslige språket har vi andre begreper om det som er troens kjerne; forholdet mellom selv og andre, mellom den ene og noe som er større. Vår kultur er en psykologisering av hverdagslivet. Det psykologiske mennesket er et følsomt og selvsentrert menneske. Det kretser omkring seg selv som sitt eget mål og middel. Gud og Djevel er ikke nødvendigvis døde, men de har forandret seg til personlig psykologi og til indre egenskaper.
Hvordan kan jeg oversette troens språk til mitt eget? Kanskje troen omsatt til det verdslige handler om innsikten om at vi ikke er så selvstendige som vi forfekter; men at vi er avhengige. Vår selvstendighetsfanatisme er en grandios forestilling. Og den er en ensomhetsmaskin. Kanskje den verdslige nåde, eller frelse, er å våge å vise oss frem slik vi er, og å bli tålt med våre elendigheter?
OM JEG ER GUDLØS, FINNES DET MANGE SOM HAR BEVART SIN GUD. Men Gud er under stadig revisjon og utsatt for privatisering. Det moderne snur helt om på forholdene og gjør Gud til en del av menneskets skaperverk, til en egenskap ved det psykologiske mennesket. En moderne Gud blir erfart innenfra, som en stemning og en ikke-hverdagslig følelse. Denne Gud blir daglig designet for å dekke individuelle behov. Man tar litt her, og låner litt der. Det er ikke lenger vår Gud, men min Gud og din Gud. Det er Gud som mental kosmetikk.
Noe av det viktigste i en rotete verden er å ha en sammenhengende opplevelse av seg selv. Religiøse følelser kan i en slik sammenheng være et uttrykk for selv-kontakt. Det kan være en søken etter en opplevelse av tilknytning, eller en sanselighet. Det religiøse kan være berikelsen av vårt psykologiske selv. Den moderne Gud kan være fin å ha, men det er klart at den i svært vanskelige situasjoner blir for slapp.
Når Gud slik beveger seg fra en ytre instans - en autoritet - til en indre instans - en følelse, skjer det dramatiske ting med ham/henne. Gud er ikke lenger noe håndfast å forsøke å følge, Loven, og å fortviles over å ikke følge, Synden. Gud blir definert som et fravær av det håndfaste. Spør de moderne troende om Gud, og de svarer at Gud er navnet på alt de ikke vet og ikke kjenner. Gud defineres negativt, som fravær av en visshet. Gud er hullet i smultringen.
Det er lite tenkelig at noen tar livet av seg for en slik Gud. Når de troende ikke tror, men tror at de tror, kan det være vanskelig å forstå de troende som velger selvmordsaksjonen.
VEL TILBAKE VED DEN SØRLIGE DELEN AV PARKEN løp jeg fra Gud og avblåste mine religiøse anfektelser. Nå gledet jeg meg til å komme tilbake til hotellet og spise frokost med sønnen.
FINN SKÅRDERUD er psykiater. Hans siste bøker er Uro (1998), Federico Fellini (1999) og Sterk/svak. Håndboken om spiseforstyrrelser (2000).
|
|
