Hovedsiden | Biografi | Forfatterskap | Nyere artikler | Aschehoug | Spiseforstyrrelser | Bokbestilling | Ledelse og arbeidsliv | Kontakt
 

Fast spalte:

Fra divanen

UNNSKYLD!

Finn Skårderud

Det er på høy tid med en unnskyldning.

Den gis til ”den plagsomme familien”.  Unnskyldningen er på vegne av psykiatrien. Psykiatrien har fart ille med familien, ved å tenke og snakke stygt om den.  Familien er ikke nødvendigvis plagsom, men psykiatrien har oppfattet og behandlet den slik plagsomt lenge.  Familien til lidende mennesker har blitt tatt dårlig vare på, med lite omsorg og forståelse for deres behov, som medlidende.

Det som bør undre oss:  Hvordan er det blitt slik? 

Det er mange muligheter.  Én åpenbar forklaring er at den familien vi møter i psykiatrien, er en familie i krise.  En familie i krise er noe annet enn ”den egentlige” familien.  En familie i krise fungerer ofte dårlig.  Å være foreldre oppleves av mange som en krevende nok oppgave i seg selv.  Selv når det går bra, bekymrer man seg.  Med den psykiske krisen brister selvtilliten som oppdrager.  Med dette følger gjerne overreaksjonene, ufornuften, de desperate trekkene eller handlingslammelsen: ”Hva har vi gjort galt?”

Og da kan det være lett for behandlere å fantasere forklaringer om hvorfor lidelsen rammer slik den gjør.  ”Stakkars unge, som har slike foreldre.”

            Vi som er behandlere, har således en stor etisk forpliktelse til å minne oss selv om sammenhengene vi møter familien i.  Og vi trenger å se nøyere på språket vi bruker.  Man kan høre termer som ”overinvolvering”, ”dominerende” og ”symbiose”.  Dette er i utgangspunktet nyttige faglige begrep, men som lett utarter til sleivete karakteristikker.  Moren som ustanselig ringer til overlegen og faren som hisser seg opp over manglende fremgang, risikerer å bli fortolket inn i negative sammenhenger.  Man snakker derfra om ”å separere” den femten år gamle, alvorlig syke datteren fra den fortvilte moren, fordi de er ”for tette”.  Og så glemmer man at ens egne barn bor hjemme til de er tjueseks.  Livsfarlig.

            Det er særlig farlig når en del nyere forskning fra både medisin og psykiatri viser at slike ”sammenfiltrete familier” – en familiesmørje à la Vigelands Monolitten - er forbundet med bedre prognose.  Det er skumlere når man ikke ringer overlegen privat på kveldstid.  Ganske logisk, egentlig.

            En annen forklaring handler om sykdomsmodeller.  Psykisk lidelse har i medisinen tradisjonelt vært ”en ting” inni der, en biologi på ville veier.  Familien har i en slik forståelse vært mer betydningsfull som leverandør av sykelig arv enn som medspiller i gode terapeutiske prosesser.    Forestillingen om ”det isolerte selvet” har tradisjonelt stått sterkt.  Men det finnes intet isolert selv.  Innsikten om relasjonenes betydning er av nyere dato.  Mennesket er alltid i forhold.  Etter at genene er mottatt, er vi summen av alle de møter vi erfarer. 

            Psykoanalysen har også bidratt, særlig med drittprat om mor rundt tidligere deler av siste del av forrige århundret.  Psykoanalysen orienterte seg interessant mot morskjærligheten, men den ble først og fremst av manglene: Av hva mor ikke ga, og dermed forårsaket.

            Nok en forklaring er at møtet med lidelsen er å måtte forholde seg til stor smerte.  Smerten kan erfares like intenst som den kan være vanskelig å forstå.  Overfor dette kommer behovet for å forenkle og ordne.  Vi lukker for det komplekse.  Vi trøster oss med de teoretiske modellene. Å åpne opp for familien både i handling og forståelse kan oppleves som å måtte ta enda mer av det komplekse innover seg.  Det kan bli for mye.  Mor og far på tråden og på døren blir til de berømmelige ”hårene i suppen”. 

Og så kan en avvisende praksis overfor foreldre og familie eventuelt legitimeres med ideer om ”terapeutiske allianser”.  Men å reparere alliansen mellom en mor og en sønn er kanskje av større betydning enn forholdet mellom den psykotiske sønnen og assistentlegen som allikevel skal slutte om to måneder.

Flere mulige forklaringer melder seg.  En av de mer smålige kan vi kalle ”terapeutenes overmot”, eller ”terapeutisk narsissisme”.  Den handler om at behandlere er overbevist om at de ville være bedre foreldre enn foreldrene.  Enda skumlere.

Før jeg utarter i forklaringer, er det på sin plass å minne om at dette er ment å være en unnskyldning, og ikke et servilt forsvar for familien som sådan.  Det er åpenbart at en grunn til at det finnes mye dårlig snakk om familien er at det finnes mange dårlige familier.  Det er tåpelig å ikke innrømme at det innenfor psykiatriens virkefelt sikkert finnes like mange drittsekker som utenfor.  Når familien ikke slipper til, er det fordi noen søker et fristed.

Det som bør plage oss I:  Hvorfor er vi ikke mer nysgjerrige? Hvorfor er vi ikke mer nysgjerrige på de sammenhengene våre pasienter lever i.  Og på de negative konsekvensene av å ikke være nysgjerrige? 

Det som bør plage oss II: 

Uro og familen

Fra forskning vet vi at god behandling handler om teknikk, men også om folkeskikk. Klklklklforholode seg siter meg selv.

Med håp om bedring for oss alle:

Unnskyld.